Bøker:
Ellen
Kolsrud Finnøy
Dødelig terapi – innsikt til
utsikt
Fagbok
Universitetsforlaget
Denne boka vil få legemiddelindustrien til å bite negler, psykiaterne vil få nervøst sammenbrudd, og pasientene vil få menneskeverd og håp . Boka ”Dødelig terapi” er en torpedo mot psykiatriens kjemiske lobotomi og barbariske behandlingsmetoder. Den herskende klassen vil kvele den med taushet.
Alle ansatte i psykiatrien burde få valget mellom et halvt års tvangsbehandling med nevroleptika, eller å pugge denne boka utenat. Den bør sjølsagt også være statarisk pensum på medisinske fakulteter og på journalishøgskolen. Psykolog Ellen Kolsrud Finnøy har skrevet ei bok som gir innsikt i psykiatriens medisinske forbannelser, men den gir oss også innsikt og forståelse av psykiske plager og menneskets livsproblemer.
Dette er ingen nøytral anmeldelse av en bokbombe, men anmeldelsen er like objektiv som min beskrivelse vil være av tortur og en konsentrasjonsleir. Sammenlikningen med en konsentrasjonsleir er ikke tilfeldig valgt. Hvert år blir nærmere ti tusen mennesker i Norge tvangsinnlagt i psykiatriske interneringsleire, som den herskende klassen kaller psykiatriske sykehus. Her blir de internerte kjemisk lobotomert med hjerneødeleggende medikamenter med lovens velsignelse. Den som ikke skjønner at denne tvangsmedisineringa er like forkastelig som nazistenes medisinske eksperimenter, skjønner svært lite av psykiatrien.
Akkurat som man i U.S.A. lovpriser dødsstraffa, lovpriser vi i Norge omskjæring av hjernene på mennesker med psykiske plager. Vi reagerer sterkt på at muslimske kvinner i Norge blir omskjært, mens ikke en eneste stortingspolitiker stemte imot omskjæring av kristne hjerner i den nye psykiatriloven, til tross for lemlestinga ved kjemisk lobotomi er langt større enn skadene ved omskjæring av kjønnsorganet. Den nye psykiatriloven, som ble vedtatt i fjor, er en av det forrige århundrets verste lover i Norge. Den som leser boka ”Dødelig terapi”, skjønner det. Ellen Kolsrud Finnøy har vært privatprakiserende klinisk psykolog i ei årrekke, og har erfaring fra arbeid innen voksenpsykiatrien. Hun har også vært aktiv i offentlige debatter rundt temaet psykiske lidelser. Forfatteren kan med andre ord ikke utilregnelighetserklæres av den psykiatriske eliten i Norge, som i kjent stil sikkert vil møte boka med taushet. Denne psykiatriske eliten, mener forfatteren, er styrt av at flere av de norske professorene i psykiatrien hadde fedre som også var overleger, og at de derfor har vanskelig for å distansere seg fra deres tidligere misgjerninger i psykiatrien.
Kjemisk lobotomi Første del av boka tar for seg den kjemiske lobotomien i psykiatrien i dag. Vi får en grundig og grei innføring i alle bivirkningene for både anti-depressiva og nevroleptika. Nå er ikke kjemisk lobotomi et begrep forfatteren har oppfinni. Det skal være psykiatrien sjøl som lanserte begrepet på en psykiatrikongress i Brüssel tidlig på 1950-tallet.
Heller ikke er kritikken mot psykofarmakaen tankespinn fra en engasjert psykolog. Hun viser til kjente psykiatere og nevrologer som tidligere har lyst bruken av de hjerneødeleggende medikamentene i bann. Nå er det ikke bare hjernen som ødelegges. Kroppen reagerer ofte med ufrivillige bevegelser, rykninger og kramper, ekstrem vektøking og inkontines. Enkelte blir totalt invalidisert og pleiepasienter i ung alder.
Nå skulle man tro at bruken av nevroleptika ville redusere sjølmordene i psykiatrien, men tall fra ”sjølmordseksperten” Nils A. Retterstøl viser at sjølmordene økte markert fra 1955 da de antipsykotiske medikamentene ble innført. Sjølmordshyppigheten økte åtte ganger i de psykiatriske institusjonene etter introduksjonen av psykofarmaka.
Forfatteren tar også for seg voldsbruken de anti-depressive medikamentene har ført til, og i 1997 fikk vi den første frifinnelsesdommen i Norge for vold i forbindelse med en pasient som hadde brukt slike medikamenter.
Legemiddelindustrien
Legemiddelindustrien og markedsprofessorene får også gjennomgå av forfatteren. Legene får godt betalt, kanskje 60 000 for hver pasient de klarer å verve til utprøving av nye legemidler, og Ellen Kolsrud Finnøy beskriver de intime forbindelsene mellom enkelte psykiatriprofessorer og legemiddelindustrien.
Rettssikkerheten er ekstremt dårlig for dem som blir tvangsinnlagt. Tidligere ble mennesker tvangslobotomert og tvangssterilisert. ”I dag blir store grupper mennesker tvangsmedisinert med helsefarlige medisiner, som for mange innebærer både tortur og integritetskrenkelse,” skriver forfatteren.
Den andre delen av boka gir oss økt innsikt og forståelse av psykiske plager og livsproblemer. Terapi dreier seg om å få økt kunnskap og erkjennesle om sine lidelser. En integrert kunnskap fører som regel til fundamental forandring, mens medikamenter som påvirker sentralnervesystemet, ødelegger de delene av hjernen som kan bidra til å fri en fra sine plager uten farlig medisinering.
Det virker som det må psykologer til for å avsløre psykiatriens medisinske barbari. Ellen Kolsrud Finnøy er et flott tilskudd til det banebrytende arbeidet til psykolog Joar Tranøy. Forhåpentligvis blir ikke Ellen Kolsrud Finnøy utsatt for den samme bedritne forfølginga fra den herskende klassen, som det hedersmannen Joar Tranøy er blitt utsatt for.
Klassekampen