Psykiatrien og nazismen

Av Lars Olle Engaas

Lars Olle Engaas er utdanna journalist, sosionom og har eksamen i helse- og sosialrett fra universitetet i Oslo. Jobba 25 år i institusjoner i stillinger som nattvakt, attføringskonsulent, avdelingsleder og bestyrer.

Psykiatrien var hovedporten inn til Holocaust. Uten psykiatrien ville vi ganske sikkert vært spart for utryddelsen av 275 000 mennesker med fysiske og psykiske helseproblemer. Kanskje kunne vi også vært spart for jødeutryddelsene. Denne artikkelen er ikke bare et forsøk på å spole den historiske filmen tilbake, men å dokumentere slektskapet mellom psykiatrien og nazismen, og at restene av nazismens menneskesyn fortsatt hersker innen psykiatrien.

Når vi snakker om nazisme, tenker de fleste av oss først og fremst på gasskamrene og tyskernes forbrytelser mot jødene, men gjør vi det, vil vi lett komme til å se på nazismen som et historisk engangsfenomen. Imidlertid er ikke de ekstreme holdningene hos nazistene så fremmed og fjerne for oss, som vi ønsker å tro.

”Vår forakt for svakket” er tittelen på boka som filosofen Harald Ofstad kom ut med i 1971. I denne boka analyserer han menneskesynet til nazismen, og nærmere sannheten om nazismens ideologi er det vanskelig å komme. Harald Ofstad skriver:

”Nazismen oppsto ikke i 30 – årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er utrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss”(Forordet).

Om man velger å framstille misgjerningene i psykiatrien under nazismen som bare et utslag av nazismens ideologi, skyter man over målet og ingen vil føle seg truffet. Overgrepene mot mennesker med psykiske helseproblemer kulminerte med nazismens misgjerninger, men de systematiske overgrepene i psykiatrien verken begynte eller slutta med nazismen.

Harald Ofstad mener at det sentrale i nazismen ikke er anti - semittismen. Han mener at det vesentligste i nazismen er læren om at den sterke skal herske over den svake, og at den svake er foraktelig fordi han lar seg beherske. Hitler skriver i ”Mein Kampf: ”Den der vil leve, må altså kæmpe, og den, der ikke vil kæmpe her i den evige kamps verden, fortjener ikke at leve. Selv om det lyder hårdt – så er det dog tilfældet” (Paludans forlag, 1999, side 195). Nå er det ikke bare nazismen som beundrer den som slår seg fram og forakter den som taper. Det gjennomsyrer også kapitalismen og vårt eget samfunn.

Når jeg her bruker begrepet ”svak” om mennesker, så har det intet med min egen oppfatning om dette begrepet å gjøre. Graderes et menneskes styrke eller svakhet etter dets funksjonsdyktighet, produksjonsevne eller intelligens, så gjør vi den samme feilen som nazismen og psykiatrien gjør. For meg er det ikke noe poeng at en rekke mennesker med såkalte sinnslidelser har bidratt til verdenshistorias kunst og kultur, og at dette skal rettferdiggjøre deres menneskeverd. Det er ei fallitterklæring for oss at psykisk og fysisk funksjonshemmede må legitimere sitt verd og sin eksistensberettigelse gjennom å pakke kulepenner eller å produsere kunst. Et avskyelig trekk ved menneskene er at alle vil stå øverst på seierspallen, og det er et enda mer avskyelig trekk at vi andre beundrer dem som står der, og samtidig forakter dem som ikke kom lenger enn til forsøksheatet i kampen for tilværelsen.

Nazismen var et sluttprodukt av en innstilling som hadde som mål å bekjempe det “mindreverdige” og beskytte det “sunne og livsdugelige”. Hitler skriver i boka si at:

“Den stærkeste skal herske og ikke smelte sammen med den svage, så at den derved ofrer sin egen storhed. Kun den fødte svækling opfatter dette som grusomhed, thi han er jo også kun et svagt og indskrænket menneske; men hvis denne lov ikke herskede, ville enhver forbedring af alle organiske levende væsener være utænkelig” (Op.cit. side 192).

Psykiatrien spilte en nøkkelrolle i de hendelsene som førte til Holocaust. I det nordisk sosialistiske tidsskriftet ”Zenit” skriver psykiater Peter Breggin i artikkelen ” Psykiatrins Holocaust” i 1994: ”Psykiatrin blev inkörsporten til Holocaust, och denna förbrytelse mot mänskligheten kunde knappast ha ägt rum utan denna profesjons aktiva medverkan” (side 5).

En av verdens mest fremtredende psykiatere, Eugen Bleuler fra Sveits, hadde allerede i 1904 foreslått eutanasi – barmhjertighetsdrap – på ”svake og udyktige” mennesker, mennesker som tidligere hadde gått til grunne, men som nå det moderne samfunnet holdt kunstig i live. Eugen Bleuler er den samme psykiateren som er opphavsmannen til schizofrenibegrepet, som han lanserte i 1911.

Tankegangen bak ”barmhjertighetsdrapene” var at den samme barmhjertighet man viste ved å ta livet av sjuke dyr, burde også omfatte uhelbredelige, sinnssyke mennesker. I 1936, da det allerede skjedde drap på pasientene på psykiatriske sykehus i Tyskland, mente Bleuler at det var en plikt å drepe uhelbredelige syke mennesker med diagnosen schizofreni eller endogene depresjoner, sjøl om de var normalt intelligente.

Det er spesielt to bøker som har hatt stor innflytelse på Adolf Hitlers og nazismens menneskesyn. Den ene er boka til psykiatriprofessoren Alfred Hoche og jussprofessoren Karl Binding. Boka deres kom ut i 1920 og het ”Die Freigabe der Vernichtung lebensunwerten Lebens”, eller ”Retten til å tilintetgjøre uverdig liv”.

Denne boka diskuterte mulighetene for et vitenskapelig utryddelsesprogram for mennesker som ikke hadde livsverdi nok til å leve. Det var “helbredende behandling” samfunnsmessig og folkepsykologisk sett “Sterbhilfe”, dødshjelp, som alle leger skulle ha rett til å gi. Disse forfatterne pekte også på hvor dyre slike ”undermålere” var for samfunnet, og at staten kunne spare mye på å ta livet av dem. De spådde at snart ville det komme en ny moral, en høyere etikk, som ikke ville bli hindra av gammeldags respekt for menneskeverdet, og den kom. Denne boka skapte debatt i det tyske samfunnet, og bante veien for å akseptere mordprogrammet da Hitler kom til makten.

Den andre boka var ”Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene” som var skrevet av Erwin Baur, Eugen Fisher og Fritz Lenz, og som kom ut i München i 1923. Dette var et standardverk som flere kilder hevder fikk stor innflytelse på Adolf Hitlers menneskesyn. Den ble oversatt i forkorta utgave til svensk i 1925 med tittelen ”Ârftlighet och Rashygien”.

Da Adolf Hitler satt i festningsarrest i Landesberg am Lech fra 1. april til 20. desember 1924, skrev han første bindet av boka ”Mein Kampf”. Her avslører han en psykopatisk forakt for ”mindreverdige” mennesker, som han omtaler som ”kreftsvulster” og ”ugress”. Alt tyder på at Hitler har lest begge disse bøkene før han i fengslet i juli 1924 begynte å diktere”Mein Kampf” til Rudolf Hess og Emil Maurice. Ett av de mange opplaga av sjølbiografien til Alfred Hoche, ”Jahresringe,” skal inneholde et telegram fra Hitler med rosende ord om boka ”Die Freigabe”.

Ordvalget i Mein Kampf er også til forveksling likt det samme som ble brukt i disse bøkene. Det kan ikke herske noen tvil om at psykiatrien var den store inspirasjonskilden for Hitlers menneskesyn. Her henta han ideene om å utrydde de såkalte “mindreverdige” menneskene, eller ”Untermensch”, som han kalte dem.

Den sveitsiske psykiateren Carl Jung, med sin dybdepsykologiske og analytiske psykologi, roste også innholdet i Hitlers “Mein Kampf”. Carl Jung var sterkt påvirka av Eugen Bleuler, og en av Jungs medarbeidere var psykiateren Matthias Heinrich Göring, søskenbarn til riksmarskalk Herman Göring.

Dødens leger

I boka “Dødens leger” fra 1997 forteller Yngvar Ustvedt om de sinnslidendes skjebne i Tyskland under nazismen. Da den nye loven om tvangssterilisering i Tyskland ble vedtatt sommeren 1933, var hovedarkitekten bak denne loven Ernst Rüdin, en ledende psykiater som hadde fått Rockefellerprisen for sin innsats til menneskehetens beste. Ernst Rüdin ble den ledende talsmann for rasistene innafor tysk psykiatri, og han mente at Weimar-republikken viste for stor omsorg for ”inferiøre” mennesker, slik at de fikk anledning til å formere seg. Dette ble opptakten til at 400 000 såkalte “mindreverdige mennesker” ble tvangssterilisert i Tyskland.

Ernst Rüdin uttalte i 1934 at det var først gjennom Adolf Hitlers politikk at psykiaternes tretti år gamle drøm om rasehygiene gikk i oppfyllelse. På sin 70-årsdag i 1944 ble Rüdin forært av Hitler en bronsemedalje med en ørn med inskripsjonen ”pionér på arvshygienens område”.

Professor Walter Schultze, psykiater og helseminister i Bayern, hevdet at sterilisering ikke var nok “til å rense folket”, men at mentalt tilbakestående og alle “laverestående mennesker” måtte avlives, noe mange i det medisinske miljøet var enig i.

Over 100 000 barn og voksne med psykiske eller fysiske helseproblemer ble avliva i Tyskland under denne prosessen som gikk forut for jødeutryddelsene. Seinere tok nazistene livet av ytterligere minst 100 000. Tallene på alle disse drapene varierer i forskjellige kilder fra totalt 100 000 til 400 000. Nürnbergdomstolen landa på 275 000 drap. I Tyskland skal det ha vært rundt en halv million som ble definert som psykiatriske pasienter.

Mellom 6000 og 8000 barn på barnehjem ble avlivet med giftsprøyter eller gassing. I en anstalt i Lublinitz tok psykiateren Elisabeth Hecker livet av minst et par hundre barn med Luminal. ”En dag uten Goethe er en bortkasta dag”, sa denne dama. Hun døde som en ustraffa og velrespektert kvinne i 1986. Bare noen få av disse morderne ble dømt etter krigen.

Nå avliva ikke nazistene mennesker med psykiske helseproblemer bare i sitt eget land. Noe av det første de gjorde ved invasjonen i Polen, var å avlive pasientene ved 14 psykiatriske sykehus.

Hva som ellers foregikk av umenneskeligheter på disse institusjonene skal ikke beskrives her, men i 1933 åpna nazistene de statlige sinnssykehusene for publikum, slik at man kunne se hvordan pasientene så ut. Tusenvis av mennesker toget gjennom sykehusene, skolebarn kom klassevis, og et sykehus hadde over 21 000 besøkende før krigen.

For ikke å demonisere bare nazistene, kan det opplyses om at det under krigen døde 40 000 pasienter på psykiatriske sykehus i Frankrike av underernæring. Langt mer oppsiktsvekkende er det at det døde minimum 20 000 på de psykiatriske sykehusene i Tyskland av underernæring i de nærmeste tre årene – etter krigen!

Psykiateren Heinz Faulstich har skrivi om dette i boka ”Hungersterben in der Psykiatrie 1914-1949: mit einer Topographie der NS- Psykiatrie”. Han skriver at under den første verdenskrigen ble 70 000 sulta til døde på tyske psykiatriske institusjoner, og at i løpet av den andre verdenskrigen døde 80 000 av bevisst utsulting ved å senke kostøret. Det er sannsynlig at også pasienter på Gaustad sjukehus døde av underernæring under krigen.

Den tyske forfatteren og journalisten Ernst Klee er den som har studert psykiatrien grundigst i Nazi-Tyskland. Han hevder at det ikke var nazismen som trengte psykiatrien, men at det var psykiatrien som trengte nazismen.

I likhet med Ernst Klee, så skriver den amerikanske psykiateren Peter Breggin at psykiatrien ikke ble ført bak lyset av Hitler. Både den biologiske og den behavioristiske psykiatrien lanserte lenge før Hitler de ideene som skulle bli hans ideologi og praksis. Peter Breggin skriver at psykiatrien hjalp til med å utvikle den sentrale ideologien om rasehygiene.

Mens rasehygienen til å begynne med ble utviklet utenfor psykiatrien av antropologer, ble etter hvert psykiatrien dens mest trofaste tilhengere. Psykiatrien spilte også på lag med psykiatriprofessor Alfred Hoches bok, som banet vei for ideologien om massemord, og da utryddelsen begynte, var psykiaterne de mest aktive i å gjennomføre den.

Den tyske psykiatrien var også først med å anvende seg av prinsippene om massemord ved å teste ut forskjellige avlivningsmetoder på psykiatriske pasienter, metoder som man seinere benyttet ved jødeutryddelsene. Gasskamrene ble først utvikla og utprøvd på de psykiatriske institusjonene.

Internasjonal støtte

Nazi-Tysklands rasehygieniske lover var ikke bare et produkt av Hitlers regime. I USA hadde man hatt tvangssteriliseringslov i Indiana fra 1907, og i løpet av tjue år så hadde et trettitall stater tvangssteriliseringslover i USA. Så seint som ved årsmøtet i American Psychiatric Association i 1940 krevde psykiateren Foster Kennedy at alle sterkt utviklingshemmede barn over fem år skulle dø. Hans mål var å befri de ”fullstendig udugelige” fra ”plagen med å leve”. Kennedys tale ble trykt som en ledende artikkel i American Journal of Psychiatry.

I Norge hadde vi biologen og apotekeren Jon Alfred Mjøen , som kom ut med boka ”Racehygiene” i 1915. Han startet Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906. Mjøen lanserte sitt rasehygieniske program i Medicinerforeningen i Kristiania i 1908. Han ville internere sinnssyke og arbeidsskye i egne leire med menn og kvinner strengt atskilt, og sette i gang et storstilt steriliseringsprogram. Mjøen ville ”rense slekten”, og han ville også forby ekteskap mellom forskjellige befolkningsgrupper. Jon Alfred Mjøen, som drev Majorstuens apotek, fikk klare antisemittiske og nazistiske trekk på slutten av 1920-tallet.

I Norge var også mange legers holdninger i nært slektskap med nazismen. Den første professoren i psykiatri i Norge, Ragnar Vogt, kom i 1914 ut med boka “Arvelighetslære og racehygiene”. Ragnar Vogt var knytta til Psykiatrisk institutt og klinikken på Vinderen. Han må karakteriseres som stamfaren til dagens norske psykiatri. Ragnar Vogt var tyskvennlig under den første verdenskrigen, og serverer i boka si tankegods som minner en god del om nazismens ideologi.

Psykiatriprofessoren har både store tanker om seg sjøl og andre, fordi han skriver at de nordiske raser “henregnes med rette til de verdifulleste paa jorden”, og mener at om det blir krig må vi slutte forbund med rasebeslektede folk.

Om rasehygienen sier Ragnar Vogt at “Det er racehygienens maal at fremme sunde høiværdige menneskers liv paa de svakere og mere lavtstaaende individers bekostning” ( s.122).

Dette er synspunkter som Hitler trykte til sitt hjerte ti år seinere. Til slutt går Ragnar Vogt berserk i sin stormannsgalskap og trår til med at det ikke må være plass til kjærlighet mellom ”høiverdige og lavverdige racer”: “Det sømmer sig ikke for en blond, blaaøiet intelligent nordbo at fornedre sit arvestof ved egteskap med en neger. Heller ikke kan der indrømmes de lavere racer saa utstrakt stemmeret, at den fælles stat risikerer at bli styrt etter lavværdige hensyn” (s.123).

Professor Vogt var grunnleggende enig med Mjøen når det gjaldt tiltak mot ”lavverdige elementers” innvirkning på samfunnet, men han var også opptatt av rasens forskjellige verdi. ”Minst av alt har de høiverdige racer nogen rimelig grunn til at fremhjælpe folkeformerelsen indenfor de mer lavverdige befolkningselementer”, skrev Ragnar Vogt

I forbindelse med en erstatningssak for en psykiatrisk pasient i 1931, hvor psykiatriprofessoren Ragnar Vogt hadde dumma seg ut som sakkyndig, sa stortingspresident Hambro at man burde forlange tilregnelighetsattest for enhver psykiater som uttalte seg offentlig. ”Det vil berolige vide kretser i vårt samfunn”, sa Hambro i Stortinget ettermiddagen den 27. februar 1931.

Leser man boka til Ragnar Vogt og Adolf Hitler er det ofte vanskelig å se forskjell på Ragnar Vogt og Hitlers menneskesyn. Det tragiske er at begge fikk stor innflytelse over mange menneskeskjebner. Ragnar Vogt ble nemlig far til den nye og umenneskelige steriliseringsloven vår i 1934. Og mora til den samme steriliseringsloven hadde et enda mer nazistliknende menneskesyn enn Ragnar Vogt. Hun het Ingeborg Aas og var også lege.

Ingeborg Aas

I 1932 kom Ingeborg Aas ut med ei bok på Olaf Norlis forlag med tittelen “Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og sedelighetsforbrytere”. Denne boka er et inferno av umenneskelighet og skrevet på en så motbydelig måte at den på ingen måte står noe tilbake for Hitlers “Mein Kampf”.

Ingeborg Aas var en sterk tilhenger av sterilisering av racehygieniske grunner for å hindre avl av sykt, mindreverdig og svakt avkom. Hun ville ha en restriktiv ekteskapslov for psykisk og moralsk ”lavtstående” mennesker.

Hun sammenlikner disse menneskene med ”ugress”, og det må lukes vekk, ellers vil de ”edle” menneskene dø eller forkomme. Ved å sterilisere de mindreverdige, vil vi skape leveligere vilkår og større økonomiske muligheter for de verdifulle og produktive menneskene. Hun skriver at vi må bruke alle midler (som ikke kan sies å være barbariske) til å verne om folkemateriellets kvalitet. Internering er et utmerket middel teoretisk sett, men det er dyrt, skriver denne samfunnsstøtten.

Ingeborg Aas skriver at den verste samfunnsfare er de mange ”psykisk undermålerme”, og skal vi sterilisere så det monner, så må man kaste sine øyne på alle omstreiferne: ”Nyere undersøkelser viser, at en meget stor prosent av omstreiferne er defekte og psykiske undermålere, og de sosiale hensyn ligger tydelig i dagen”, skriver hun og fortsetter: ” Både overlege Scharffenberg og Dahlstrøm stiller dem på det sorte brett, og det vil sikkert heller ikke støte på nogen stor motstand i den alminnelige opinion å gjøre noe effektiv for å sette en stopper for denne ’landeplage’.” (side 68)

Så avslutter Ingeborg Aas boka si med å hevde at det å sterilisere og kastrere mennesker ”er å komme den lidende menneskehet til hjelp”. Og stolt tilføyer hun at operasjoner i rasehygienisk øyemed snart vil erobre verden, og det fikk hun jo rett i.

Men Ingeborg Aas fikk ikke bare rett i det. Hun fikk også Kongens fortjenestemedalje i gull i 1931 og en vei oppkalt etter seg på Risvollan i Trondheim.

Steriliseringsloven av 1934

På bakgrunn av alt dette menneskefiendtlige tankegodset til Ragnar Vogt og Ingeborg Aas var det ikke noe rart at vi fikk en nazistliknende steriliseringslov i Norge i 1934.

Denne steriliseringsloven tillot tvangssterilisering på sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner, når det ikke var håp om helbredelse eller vesentlig bedring og om vedkommende ikke var i stand til ved eget arbeid å sørge for seg og sitt avkom. Samtidig ble det gitt anledning til å tvangssterilisere mennesker om deres sykelige sjelstilstand eller deres betydelige legemlige mangel kunne bli overført på avkom. Til slutt kunne man også tvangssteriliseres om man på grunn av en abnorm kjønnsdrift ville begå sedelighetsforbrytelser. Det vil si at man kunne tvangssteriliseres både på medisinske, sosiale og rasehygieniske grunner. Saksordfører for steriliseringsloven i Stortinget den gang var Erling Bjørnson, medlem av Bondepartiet og sønn av Bjørnstjerne Bjørnson. Noe særlig mer norskt fins ikke, og Erling Bjørnson snakka om det samme ”ugresset” som Hitler og Ingeborg Aas hadde snakka om tidligere. Grunnideen var at mennesket skulle foredles på samme måte som husdyr og kulturplanter.

”Det er naturlig at valget til å fremlegge denne proposisjonen er falt på en bonde”, begynte Bjørnson i odelstingsdebatten. Det skapte nok stor munterhet i stortingssalen da han fortsatte: ”For det er ingen som gårdbrukerne der daglig kan iaktta den uhyre fordel som en gjennomført rasehygiene har for gårdsdriften og dermed for det hele land.” Bare ”ugresset” kostet landet mange millioner om året slo han fast. Og sjøl Adolf Hitler ville nikket anerkjennende til fortsettelsen:

”Det gjelder derfor mer enn nogen sinne at den arbeidsdyktige stamme ved rasehygiene blir så kraftig som mulig så den kan overkomme kravene uten å miste sitt livsmot. Det er med dette syn på fremtiden at Tyskland er gått til tvangssterilisering for å befri kommende generasjoner for å trekkes med en overbelastning av degenererte mennesker.” .”

I odelstingsdebatten den 9. mai 1934 sa Erling Bjørnson at han “særlig vil takke “Den norske rådgivende komité for rasehygiene” med dens utrettelige leder dr. Alfred Mjøen, som ved denne lovs vedtakelse vil få den anerkjennelse også i vårt land, som han for lengst har erhvervet ute i verden.”

Erling Bjørnson var så langt ute på jordet at han trodde etterslekten ville bebreide Stortinget for at steriliseringsloven ikke gikk til enda mer drastiske forholdsregler.

Mot en eneste stemme stemte hele Stortinget med stortingspresident C. J. Hambro og Johan Nygaardsvold i spissen for denne loven. Til og med det nyfødte Kristelig Folkepartis ene representant stemte for denne ekstremt menneskefiendtlige steriliseringsloven. Erling Bjørnson, sønnen til mannen som skreiv ”Ja, vi elsker..” fikk snart også sterke nazistiske sympatier. Det er en godt skjult hemmelighet i 17.mai-landet.

Den eneste som stemte imot steriliseringsloven var en innkalt varamann fra det lille Samfundspartiet, en ingeniør som het Gjert E. Bonde. Han sa i odelstingsdebatten at “Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget er et av de farligste lovforslag som overhode har sett dagens lys i landet.” Gjert E. Bonde hadde helt rett. Hele Stortinget tok feil og vedtok en steriliseringslov som førte til at minst 2500 mennesker ble tvangssterilisert og 500 kastrert. Alt fra ”schizofrene, utviklingshemmede, tatere og epileptikere” ble sterilisert. Ofte ble pasientene truet med at de ikke ville bli utskrevet fra institusjoner, om de ikke lot seg sterilisere. Tyskland applauderte Norge og i tyske aviser kunne man i 1936 se annonser med de nordiske flaggene og teksten: ”Wir stehen nicht allein”. Og det gjorde de ikke. Både Norge, Sverige, Danmark og Finland hadde slike steriliseringslover.

I 1942 kom de ekte nazistene med en ny steriliseringslov i Norge “til vern om folkeætten”. Henriette Sinding Aasen har i en særavhandling til juridisk embetseksamen, konkludert med at det ikke er noe grunnleggende skille mellom den norske 1934-loven og nazistenes 1942 -loven hva angår menneskesyn. “De hviler begge på et verdirangert menneskesyn”, skriver Sinding Aasen.

Nei, Norge var ikke så mye bedre enn Tyskland i tankegangen, men det verste var at vi fikk beholde vår brune steriliseringslov fra 1934 helt fram til 1977. Vi praktiserte altså en nazistisk steriliseringsideologi i 32 år etter krigen, mens Tyskland måtte avskaffe sin i 1945.

Og om ikke det skulle være nok, så tillater den steriliseringsloven vi har i dag også tvangssterilisering av mennesker med en “så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes”. Dette er omtrent den samme lovteksten som i 1934. Forskjellen mellom dagens steriliseringslov og den fra 1934 er at man fjerna kriteriene for sosial og rasehygienisk tvangssterilisering i 1977-loven, men det er altså fortsatt lov til å tvangssterilisere alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede i Norge. Pårørende til psykisk utviklingshemmede vil ha forandra denne loven.

Det eksisterte både en reaksjonær og en radikal rasehygiene. Den reaksjonære rasehygienen var prega av racelæren om ” kulturødeleggende raser”. I Norden var det professor i psykiatri, Herman Lundborg, som sterkest advarte mot dette. I boka ”Västerlandet i fara” fra 1934 tar han til og med noen steder Adolf Hitler til inntekt for sitt syn (side 9, 46, 49).

Den radikale rasehygienen i Norden var opptatt av arvehygienen, og var representert ved Gunnar og Alva Myrdal, Johan Scharffenberg og Karl Evang. Det er ganske utrolig at antinazisten Johan Scharffenberg bruker flere av dem samme argumentene som nazistene for å sterilisere mennesker. Han skriver i boka ”Hovedpunktene i arvelæren” at ”Samfundet bør ikke ale op skrap på de sunde og dyktiges bekostning” (s. 108). Scharffenberg kom også med et eget lovforslag til sterilisering, og han var en av dem fremste som støtta tvangssterilisering. Karl Evang var mer skeptisk til den nye sterilseringsloven, men han avslutter boka ”Rasepolitikk og reaksjon” fra 1934 med å skrive at lovforslaget til ny steriliseringslov må ”hilses med glede”(s.148).

Joar Tranøy har i to artikler i ”Materialisten” 1993 og 95 tatt for seg både rasehygienen og steriliseringa taterjenter fra skolehjem og Gaustad sykehus. Han dokumenterer et institusjonshelvete av overgrep og total forakt overfor disse menneskene, overgrep som ble utført av landets ledende helse- og sosialarbeidere med velsignelse fra et enstemmig storting – bortsett fra Gjert E. Bonde.

Sverige

Så kan det tas en liten svipptur til Sverige. Sveariket var nemlig det landet etter Tyskland som prosentvis steriliserte flest. En svensk steriliseringsutredning fastslår at mellom 1935 og 1975 ble 63 000 personer sterilisert i nabolandet vårt. Denne steriliseringsutredningen bedømmer at det fant sted 6000 ”rena” tvangssteriliseringer, 15 000 steriliseringer med indirekte tvang, og 6000 steriliseringer ”med tecken på övertalning och påtryckning”. I 1946 satte Sverige verdensrekord i steriliseringer. Ikke i noe annet land ble det sterilisert så mange såkalte “undermålere”, rasblandede”, enslige mødre og tatere, men i historiebøkene står det ingen ting om dette. Nærmere et par tusen mennesker har til nå i Sverige fått 175 000 kroner i erstatning.

Det er ikke så merkelig at så mange ble tvangssterilisert i Sverige. Sverige var det første landet i verden som fikk et statlig rasebiologisk institutt, ”Statens Institut för Rasbiologi” i Uppsala. Det vedtok en enstemmig svensk riksdag i 1921. Psykiater Herman Lundborg var dets leder fra opprettelsen fram til 1935, men instituttet eksisterte til fram på 1950-tallet. Han mente også at den nordiske rasen var andre overlegne. Psykiater Lundborg brukte også betegnelsen ”ogräset” om mennesker, og etter hvert fikk han også mer og mer antisemittiske og nazistiske standpunkter. Hans F. Günther, som siden ble nazistideolog i rasespørsmål i Tyskland, var en av gjesteforeleserne på dette svenske rasebiologiske instituttet.

I forbindelse med en interpellasjonsdebatt om tvangssterilisering i den svenske riksdagen i 1922, uttalte Alfred Petrén, sosialdemokrat, psykiater og sjef for det svenske sinnssykehusvesen, at han hadde overveid muligheten av å avlive utviklingshemmede barn, men han hadde funnet et praktisk hinder, nemlig at disse “hjälpløsa individer” hadde foreldre som var glad i dem. Ikke en eneste av de andre representantene i den svenske riksdagen reagerte på disse uttalelsene.

I 1941 fikk Sverige en enda strengere steriliseringslov som blant anna utvida tvangssterilisering til også å gjelde mennesker med “asocialt levnadssett”, og det ble lettere å tvangsterilisere mennesker som var åpenbart uegna til å ta hand om sine barn. Dessuten ble det praksis for å få abort at kvinnen samtidig måtte sterilisere seg.

Av de 63 000 som ble sterilisert fra 1935-75 i Sverige var 90 prosent kvinner, sjøl om det var enklere og mindre risikofylt å sterilisere menn. Og sosialt sett tilhørte nesten alle arbeiderklassen.

Dagens psykiatri

Hvilke prinsipper har så den moderne psykiatrien i dag har med den nazistiske ideologien å gjøre?

Menneskesynet i psykiatrien er fortsatt at den ”sterke” skal herske over den ”svake”, og at den ”friske” skal herske over den ”sjuke”. Loven om psykisk helsevern er en særlov som har fratatt mennesker med psykiske helseproblemer både menneskeverdet og enkelte menneskerettigheter, akkurat som steriliseringslovene gjorde. Gjennom psykiatriloven er det etablert et psykiatrisk overgrepssystem, der psykiaterne har tilranet seg en totalitær og autoritær makt over avmektige mennesker. Høyesterett har bestemt at mennesker som en gang har fått diagnosen ”schizofreni” kan tvangsmedisineres sjøl om de er friske. Det skyldes at psykiatrien har innbilt Høyesterett at ”schizofreni” er en uhelbredelig og livsvarig sjukdom, noe som er en blank løgn. Dette gir psykiaterne lov til å gripe mennesker i deres hjem med politiets hjelp for å tvangsmedisinere dem. En gang ble jødene henta på den samme måten.

Det psykiatriske overgrepssystemet kjennetegnes først og fremst av den massive tvangsbruken. Tidligere psykiater Reidar Larsen uttalte til tidsskriftet ”Hverdag” allerede i 1978 at tvang og behandling ikke hører sammen. Norge er på verdenstoppen i tvangsinnleggelser med 11 000 tvangsinnleggelser i året.

Helsebyråkratene i helse- og omsorgsdepartementet har i høst foreslått at det skal bli lov å legge barn under 16 år i reimer og på nakne isolater, hvilket bare kan kalles for behandlingsfascisme. De samme folka har også foreslått at det skal bli lov å omgjøre en frivillig innleggelse til en tvangsinnleggelse under oppholdet. Sjølsagt er dette integritetskrenkende forslag og overtramp på de borgerlige rettighetene. Det at man nå i Norge har forsterka psykiatriens muligheter til å behandle mennesker mot deres vilje truer ikke bare menneskerettighetene, men kanskje også den politiske friheten generelt.

I Norge ble det drept 31 mennesker i 2004, som er det laveste tallet på mange år. Mediene har vært sterkt opptatt av at noen få av drapene har skjedd av mennesker med bakgrunn i psykiatrien, og det er mange som har ropt på at man skal bruke mer tvang. Nå viser utenlandske undersøkelser at hele 95 prosent av alle som blir tvangsinnlagt verken er til fare for seg sjøl eller andre. I Norge påstår psykiaterne at dette tallet er rundt 80 prosent.

Psykiatriske institusjoner burde være et fristed der man kunne få gi uttrykk for sin fortvilelse og smerte; et sted der man kunne møte omsorg, omtanke og kjærlighet. Det er bare ikke sånn.

Fortvilelsen og smerten dopes ned med psykofarmaka, medikamenter som har katastrofale virkninger, slik at man ikke får anledning til å bearbeide sine følelser. Ei offentlig utredning fra 1997 sier at legemiddelindustrien er verdens mest profitable industri. Psykiatrisk sykepleier Birgit G. Johnsen skreiv i et innlegg i Aftenposten i juni 1993 at ”Dette betyr at en masse mennesker som er påtvunget disse medisinene mot sin vilje, lever i et helvete fra dag til dag”. Gir man utrykk for sin fortvilelse gjennom høyrøstet tale, blir man plassert på skjermet avdeling, som ikke er noe annet en et isolat. Slik som man kan oppleve på isolatet på avdeling Dagali I på Dikemark.

På dette isolatet ligger de innesperrede på et nakent rom hvor de ikke får lov til å ha noen verdens ting. Hvert eneste klesplagg blir oppbevart i et låst garderobeskap i et annet rom, som kun de ansatte har adgang til. De internerte får ikke motta besøk på sitt eget rom. De får heller ikke ha frukt eller pappbeger med drikke på rommet. Sjøl ikke druer får de ha der, men de må spørre de ansatte hver gang de ønsker seg noe av sin egen frukt besøkende har hatt med. I sammenlikning fortoner ei fengselscelle seg som et hotellrom på Hotell Continental i Oslo.

Peter Breggin skriver at et grunnleggende psykiatrisk prinsipp er den medisinske diagnosen. Konfrontert med konkurransen fra de ikke-medisinske spesialitetene har psykiatrien forsøkt å forsterke det medisinske diagnoseapparatet. Psykologiske forhold er blitt erstattet med den biologiske forklaringsmodellen. Den amerikanske diagnosemanualen inneholder nærmere 400 forskjellige diagnoser. Inntil 1978 var også homofili også en psykiatrisk diagnose.

Psykiatrien har aktivt forsøkt å fortelle oss at ”psykiske sykdommer” skyldes fysiske forstyrrelser i hjernen, og sprer den falske forestillingen om at ”schizofreni” og ”depresjon” er dokumenterte fysiske sykdommer. I det nazistiske Tyskland var ideen om biologiske defekter nøkkelen til forsvaret av de morderiske intensjonene mot dem som ble stemplet som det.

Psykiatrien ser på visse mennesker som objekter eller ting. I naziideologien var jødene ”skadedyr” eller ”undermennesker”. I psykiatrisk ideologi er pasientene sykdommer eller biokjemiske og genetiske defekter.

Hva skal vi gjøre med psykiatrien som har vært en av de mest umoralske regimene i menneskehetens historie? spør psykiateren Peter Breggin. Han svarer at vi må angripe de psykiatriske grunnprinsippene: Vi må avskaffe tvangsbehandling både i den juridiske og i den politiske sfæren. Uansett hvilke fordeler tvangsbehandling kan gi samfunnet, korrumperer det psykiaterne og truer friheten. Vi må også slutte med å gi støtte til det psykiatriske sykehussystemet, som har vært forløperen til konsentrasjons- og utryddingsleirene. Dessuten må vi ta avstand fra at staten støtter en filosofi som fremmer psykiatriske diagnoser, den biologiske modellen, destruktive fysiske og kjemiske inngrep i hjernen.

Psykiatrien, som vi kjenner den i dag, vil opphøre om den ble fratatt sin rettslige og politiske makt. Vi må avlive dette store udyret, skriver Peter Breggin, før det kommer en ny Führer.

Psykiaterne har fra Bleuler i år 1904 til i dag gjemt sine umenneskelige overgrep bak ord som barmhjertighet og kjærlighet. Alle som har hatt kontakt med psykiatrien vet at det er få steder i samfunnet det er så lite barmhjertighet og kjærlighet som i psykiatrien.

Prinsippet til Adolf Hitler om at den ”sterke” skal herske over den ”svake” gjelder fortsatt i den norske psykiatrien. Denne forakten for ”svakhet” er nazismens og psykiatriens menneskesyn og ideologi i et nøtteskall.

Kilder:

Bauer Erwin-

Eugen Fischer-

Fritz Lenz: ”Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und

Rassenhygiene”. J F. Lehmanns Verlag, München,

1923.

Bauer, Fischer, ”Ârftlighet och Rashygien”. P.A Norstedt & Sönners

Lenz: Förlag. Stockholm, 1925.

Binding, Karl – ”Die Freigabe der Vernichtung

Hoche, Alfred: Lebensunwerten Lebens”. ”Ihr Mass und ihre Form”.

Felix Meiner Verlag, Leipzig, 1929.

Evang, Karl: ”Rasepolitikk og reaksjon”, Fram Forlag, 1934.

Faulstich, Heinz: ”Hungersterben in der Psykiatrie 1914-1949: mit einer

Topographie der NS-Psykiatrie”. Lambertus -Verlag,

Freiburg im Breisgau, 1991.

Hitler, Adolf: ”Min Kamp”. Paludans fiol-bibliotek, Danmark 1999.

Klee, Ernst: ”Das Personlexikon zum Dritten Reich. Wer war was

vor und nach 1945”. S. Fischer Verlag, Frankfurt

Am Main, 2003.

Klee, Ernst: ”Eutanasie” im NS-Staat. Die Vernichtung

Lebensunwerten Lebens”, Frankfurt am Main: Fischer

Taschenbuchverlag, 1985-

Lundborg, Herman: ”Västerlandet i fara”. Ernst V. Hanssons förlag,

Göteborg, 1934.

Ofstad, Harald: ”Vår forakt for svakhet”, Pax forlag, Oslo 1991.

Scharffenberg Johan: ”Hovedpunkter i arvelæren”, Det Norske

Arbeiderpartis Forlag, 1932.

Tranøy, Joar: ”Rasehygienens gjennombrudd i vestlige demokratier

i den vestlige verden”, Materialisten nr 1/2-1993.

Ustvedt, Yngvar: ”Dødens leger”, Gyldendal Norsk Forlag, 1997.

Vogt, Ragnar: ”Arvelighetslære og racehygiene”, Kristiania 1914.

Aas, Ingeborg: ”Hvordan kan samfundet beskytte sig mot åndssvake og

Sedelighetsforbrytere”, Olaf Norlis Forlag, Oslo 1932.

Aasen,

Henriette Sinding: ”Rasehygiene og menneskeverd. Nasjonalismens

steriliseringslov av 23. juli 1942”, Institutt for offentlig

retts skriftserie, nr 4/1989.

NOU 1997:6: ”Rammevilkår for omsetning av legemidler”

Socialdepartementet i Sverige: Promemoria av 30. 11.2003.

”Zenit, Nordisk socialistisk Tidskrift”, Nr 126: 1994.