Kosmetisk psykiatrihistorie

Einar Kringlen:

Norsk psykiatri

gjennom tidene

Damm 2007

538 sider

Denne anmeldelsen må Klassekampens lesere ta med ei klype salt, og det må også gjøres med den siste boka til psykiater Einar Kringlen. Saltet trengs fordi anmelderen er en av landets sterkeste kritikere av det psykiatriske diktaturet som ennå hersker i kongeriket, men kan en psykiater skrive ei historiebok om psykiatrien, så må en kritiker av psykiatrien også kunne anmelde den.

Boka til Kringlen er et kosmetisk forsvarskrift for psykiatrien. Det er like dumt at en psykiater skriver psykiatriens historie, som om en nazist skulle skrive nazismens historie. Sammenlikningen er ikke tilfeldig. Det er helt utrolig at forlaget Damm driter seg ut på denne måten.

Boka til Kringlen tar for seg den norske psykiatrien gjennom tidene. Einar Kringlen ble lege i 1958 og spesialist i psykiatri i 1964. Omtrent halve boka på 538 sider handler om perioden der Kringlen sjøl er en sentral deltaker i den norske psykiatrien. Slik historieskriving kan man ikke ta mer alvorlig enn denne anmeldelsen.

Det beste man kan si om boka til Einar Kringlen er at han har nedlagt et omfattende arbeid for å få datoer og statistikken på plass. Vi får vite at det per april 2007 er registret 1497 spesialister i psykiatri i Norge. Det er, etter anmelderens mening, 1497 for mange.To av dem misbrukte nylig sine uvitenskapelige kunnskaper til å slenge dritt i en rapport om Valla. Trond Berg Eriksen skriver i Morgenbladet at disse to psykiaterne ”brøt med alt som kan kalles legeetikk”, akkurat som om det er noe nytt i psykiatrien.

Nå kan også statistikk manipuleres, og Kringlen må enkelte steder også der tas med ei klype salt. Spesielt gjelder det når han skriver om lobotomien, som han alltid har hatt problemer med å ta skikkelig avstand fra. Han har hevdet at gode resultater ikke kan benektes. Kan det skyldes at Kringlen ble lege femten år før lobotomien ble avskaffet i Norge? Har Kringlen sjøl vært med på å lobotomere mennesker? Det kunne være interessant å få vite.

Psykiatrien har vært og er fortsatt et helvete for mange pasienter og deres pårørende, men det får man ikke innrykk av i boka. Pasientene er i boka statister og knapt nok nevnt, akkurat som hverdagsmenneskene ellers er i norgeshistoria.

Historieboka til Kringlen kan ikke tas seriøst. Det er ei bok han har skrevet til seg sjøl, der han framstiller seg i tredje person. Boka er et av Kringlens mange forsøk på å skape seg et positivt ettermæle. Nå bør han snart slutte med det. Psykiatriens ofre fortjener ei helt annen historieskriving. Den burde Jens Bjørneboe ha skrevet.

Klassekampen 10. november 2007, Lars Olle Engaas