Klassekampen 16.07.02:
I Norge er det forbudt å tvangsfore gjess, mens det er tillatt å tvangsfore mennesker med medikamenter som har dødelige virkninger, skriver Lars Olle Engaas
frilansjournalist og sosionom
Klassekampen har den siste tida hatt en artikkelserie om psykiatrien og
forskjellige behandlingsmetoder innafor psykiatrien. Reportasjene
har vist at det fins andre behandlingsmetoder enn tvangsmedisinering
og internering i institusjoner.
Nå har det eksistert alternative behandlingsmetoder i mange år uten at
det har innvirka på den herskende tvangspsykiatrien. Sammenblandinga
av psykiatri, politikk og legemiddelindustrien har skapt et behandlingsparadigme
som har gitt psykiatrien ubegrensa makt og pasientene ubegrensa avmakt.
Det er en skremmende kombinasjon som har ført til rettsløse tilstander med både
lovlige og ulovlige overgrep i psykiatrien.
I den norske dyrevernloven fra 1974 står det i §8 at det er forbudt å
«tvangsgjøda dyr», mens det i den nye loven om psykisk helsevern fra
1999 i §4-4 står at pasienter kan «behandles med legemidler uten samtykke».
Dette er det lov til å gjøre både i og utafor institusjoner. Mennesker
med psykiske lidelser kan hentes i heimen med bistand av politi
i uniform og tvangsmedisineres med medikamenter og depotsprøyter.
Slike medikamenter har ofte katastrofale, irreversible bivirkninger,
og av og til også dødelige bivirkninger. Med psykiatriloven i handa har
psykiaterne eneretten til å bestemme over følelseslivet til titusenvis av
mennesker som psykiaterne sjøl har diagnostisert som alvorlig sinnslidende.
Ingen er mer rettsløse enn mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer.
Sjølsagt er denne tvangsbehandlinga overgrep mot
forsvarsløse mennesker, men enhver tid er blind for sin egen ondskap.
Det var ikke mange som protesterte i kongeriket da psykiaterne
lobotomerte over 2500 psykiatriske pasienter etter krigen. Om noen tiår
vil vi sikkert betrakte «den katastrofala nevroleptikabehandling på
samme kritiska sätt som vi dag ser på lobotomierna», skriver Sveriges
mest kjente psykiater, Johan Cullberg, i blandet Revanch 5-6/2000.
Man trenger heller ikke ha et ondt hjerte for å utføre onde gjerninger,
skriver professor Kjersti Ericsson i boka «I den beste hensikt?» som
handler om ondskapen i behandlingssamfunnet.
Nå bryr ikke myndighetene seg mye om hvor mange som blir tvangsinnlagt
og tvangsmedisinert. Den fremste eksperten på psykiatri-statistikk i
Norge, Trond Hatling ved Sintef, har i flere år påpekt den meget
mangelfulle statistikken innafor psykiatrien på dette området. Heller
ikke bryr samfunnet seg om å vite hvor mange som klager på tvangsbehandlinga
på institusjonene. Det eksisterer ikke noen slik statistikk,
mens Forbrukerkontoret har offisiell statistikk over hvor mange
som klager på dårlig rens av pelskåpene sine. Det er dypt tragisk at
helsemyndighetene gir blaffen i slike rettssikkerhetsspørsmål, men det
illustrerer i hvilken grad samfunnet har nedgradert menneskeverdet til
mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer. Georg Høyer, professor
i sosialmedisin i Tromsø, regner med at kanskje så mange som
13.000 mennesker årlig blir internert i de psykiatriske institusjonene
på ubestemt tid mot sin vilje. Psykiaterne har alltid søkt å legitimere
sin eksistensberettigelse ved å klamre seg til reseptblokka som en
sutteklut. Derfor forsvarer den konvensjonelle psykiatrien bruken av
nevroleptika, sjøl om den svenske psykiateren Thomas Jackson hevder
at psykiaterne kun har åtte timers undervisning om nevroleptika i sin
spesialistutdannelse. Han anmeldte for øvrig sin psykiatriske avdeling
ved Telemark sentralsjukehus, fordi han mente det var livsfarlig å være
pasient der på grunn av neddopinga av pasientene (Dagbladet 27. oktober
1997).
Det er helt uforståelig at de fleste av de over 1600 psykiaterne i Norge vil
påta seg den tvilsomme rollen det er å påføre tusenvis av mennesker katastrofale
bivirkninger ved tvangsmedisinering. Går man inn i dag på hjemmesidene
til Statens legemiddelverk står nevroleptika oppført på deres liste
over legemidler «under særlig overvåking»: Spesielt nevnes Leponex
og Zyprexa. Statens legemiddelverk skriver at i 1999 var det omkring
2000 personer som brukte Leponex, og legemiddelverket skriver også at
«Preparatet har hyppige og til dels alvorlige bivirkninger.» Nå kan det
tas medikamenter mot bivirkningene av nevroleptika, men også disse
har bivirkninger. Dagens Medisin skriver i nr 11/99 at det mest brukte
legemiddelet til behandling av bivirkninger av antipsykotika «har tatt
livet av minst 20 norske psykiatriske pasienter» på grunn av Disipal-forgiftning,
ifølge psykiateren Pål Gjedren.
Det besynderlige med nevroleptika er at disse medikamentene ofte gir
bivirkninger som er til forveksling de samme som psykotiske symptomer.
I bruksanvisningen til nevroleptikumet Risperdal står det at:
«Bivirkningene er ofte vanskelige å skille fra sykdomssymptomene.»
Det er dette den kjente svenske nevrologen og dosenten, Lars Mårtensson
kaller for nevroleptikafella. Lars Mårtensson, som har kjempa
mot nevroleptika i minst tjue år, sier at han heller vil bli innsatt i fengsel
enn i en psykiatrisk institusjon, for i fengslet får han ikke ødelagt hjernen
sin med medikamenter. Han skriver: «Psykiatrins metod er att hålla det
psykotiska kaos som orsakas av nevroleptika nere med fortsatt nevroleptikabehandling-medicinering. Helvetet kan inta vara värre. Djävulen
kan inte vara ondare enn denna psykiatri.» Denne nevroleptikafella består
også av at bivirkningene ved rask nedtrapping av nevroleptika til forveksling
er lik de psykotiske symptomene. På denne måten har både legemiddelindustrien
og psykiaterne sørga for å gjøre pasientene avhengige
av seg resten av livet. Og for at de psykiatriske pasientene
ikke skal unnslippe så lett, bestemte Høyesterett så seint som i november
i fjor at det også er lov å tvangsmedisinere mennesker som
er blitt symptomfrie. Den omfattende tvangsbehandlinga
i Norge er en dyp krenkelse av integriteten og menneskeverdet til
tusenvis av nordmenn. En av USAs mest kjente psykiatere, Thomas
Szasz, karakteriserer psykiatrien som tortur, og nærmere tortur enn
tvangsmedisinering av mennesker er det vanskelig å komme. Samfunnet
har demonisert en gruppe mennesker ved å stigmatisere dem gjennom
en egen særlov. I den tredje verden blir flere bra
av såkalt «schizofreni» enn i Norge, sannsynligvis på grunn av lite medisinering
og mye omsorg, omtanke og kjærlighet. Det er det den norske
psykiatrien trenger. Ikke piller og
tvang!