The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
Både erfaringskunnskapen og forskningen er krystallklar: den medisinske modell med sine diagnoser og medisiner er en folkehelsekatastrofe. Birgit Valla på facebook 2.10.19
Walter Keim, pensjonert
høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva 64
6657 Rindal,
28.2.2020
Kliniske råd for nedtrapping og seponering av antipsykotiske legemidler anbefaler å følge retningslinjene for psykose der alle tilbys antipsykotika og nesten alle (Bergstrøm et al. 97%, TIPS 100%) blir medisinert på tross av lav dårlig dokumentert effekt i begynnelsen og ingen evidens for langtidsbruk men erfaringsdata som viser svekket recovery.
Det viser seg at det «finnes lite systematisk empiri som kan støtte en evidensbasert nedtrapping av antipsykotika»: Både når, dosereduksjon, hvor lenge, hvorfor stoppe eller reversere.
Det betyr at nedtrapping kan ikke løse overmedisineringen av for mange for lenge som fører til en folkehelsekatastrofe.
Forfatternes påstand at nevropleptika er «nødvendig» og «var et stort fremskritt og forbedret situasjonen for mange pasienter med psykose» blir allerede av deres egne forskningspublikasjoner avslørt som feil og mot bedre viten se Bjornestad, Jone et al. 2017 “sin henvisning til Jaaskelainen et al. 2013 om nedgang av recovery og (Sohler et al. 2015) om mangel på evidens for langtidsmedisinering. Verre er det at psykiatriens førvitenskapelige tro «at jorden er flat» fører til en folkehelsekatastrofe. Det feilinformeres om studier og det som passer ikke inn i fordommene ignoreres. Flertallet av pasientene ønsker ikke overmedisinering men ulovlig tvangsmedisinering hindrer mange å ta vare på sin egen helse.
Jan Ivar Røssberg er blitt gjort oppmerksom på at denne «historieforfalskning legitimerer en folkehelsekatastrofe». Kroken og Johnsen forsvar av TIPS intervensjoner som medisinerte alle i begynnelsen og ble gjort oppmerksom på at: «Psykiatriens kontrarevolusjon mot nødvendige revolusjonære radikale forbedringer».
Nødvendige alternativer blir ignorert eller avvist med påstand at antipsykotika er nødvendig. Myndighetenes krav om egne medisinfrie enheter har vært kontroversielt og har skapt debatt. Det ble fra flere psykiatere påstått at opprettelsen av medikamentfrie sengeposter ikke er faglig forsvarlig.
Rådene forespeiles å være «kunnskapsbasert, det vi si i samsvar med vitenskapelige evidens, (...) og pasientens verdier og preferanser». Stemmer det?
Fagfellen Jan Ivar Røssberg var på forhånd kjent med at det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering med antipsykotika. 16.2.18 betegnet fagfeller en FHI rapport «Langtidsbehandling med antipsykotika hos personer med schizofrenispektrumlidelser: en systematisk oversikt» «helt upublisertbart» For å redde objektiviteten ble det foreslått å få direktøren på banen. Det er fagfellenes Røssberg og Jørgen G. Bramness halvårlige krangling sin fortjeneste at FHIs direktør kom på banen. Etter prosjektslutt informerte direktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening: Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika? med oppklaringer: «Troen på disse legemidlene (antipsykotika) var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier. Da antipsykotika ble innført, ble de gitt til alle pasienter. I dag er det ansett som uetisk å ikke gi pasienter disse legemidlene. Derfor rekrutterer de randomiserte studiene pasienter som allerede har hatt nytte av antipsykotika. Deretter blir halvparten randomisert til å fortsette med antipsykotika mens den andre halvparten skal slutte eller trappe ned. Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika...».
Den «kliniske erfaring» at for «behov for meget langvarig, evt. livslang medisinering med antipsykotiske legemidler» er dermed et synsbedrag der det forutsettes at psykotiske symptomer ved seponering bare skyldes bortfall av mulig beskyttende effekt og ikke abstinens.
Både Bola et al . 2011 og FHI rapporten 2019 «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose» konkluderer pga. mangel på nok studier med antipsykotikanaive pasienter «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.» Kroken og Johansen er medforfattere av samvalgsvertøyet som referer FHI rapporten og Bola et al. 2011.
Rådet tar ikke hensyn til usikkerhet ved tidlig psykose, mangel på evidens for langtidsbehandling og gulper bare opp den kunnskapsresistente påstanden at antipsykotika er «nødvendig» og «veldokumenterte».
Da påstås at arbeidet med rådene for nedtrapping følger «metoden som er angitt i Helsedirektoratets veileder IS-1870: Utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer». Men det er ikke opplyst at rådene er på kant med prinsippet å diskutere faglig uenighet: FHI direktørens påpekning av svak evidens og kritikk av forskningen underslås. Videre er pasient/brukermedvirkning fraværende: «Pasienter bør være representert i arbeidsgruppen» er ikke fulgt.
Erfaringskompetansen sin rådgiver fra pasientperspektivet: «Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka» er oppført i referansene men er ignorert i teksten. Ordet skade forekommer ikke der.
Rindal, 28.2.2020
