"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities...” Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez har 4. Mars 2013
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Åpen brev til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse
Det refereres til NASJONALT SENTER FOR ERFARINGSKOMPETANSE INNEN PSYKISK HELSE sin rapport: «Bruk av tvang innen psykisk helsevern– erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte».
Undersøkelsen er basert på svar fra 512 personer og kvantifiserer oppfatninger om tvang, medisinering og skader.
Oppsummert gir
undersøkelsen et inntrykk av
en tjeneste som har gjort seg
avhengig av bruk
av tvang for å fungere innen dagens rammevilkår.
I kvalitative svar tilføyes «elefanten i rommet» tvangsmedisinering og «diskriminerende, menneskerettighetsstridig og illegitimt» ulovlig tvangsmedisinering (Sivilombudsmann 2019).
Rapportens sterkeste side er at det dokumenteres omfangsrik forskning om at tvangsreduksjon er mulig.
Her skal diskriminerende menneskerettsbrudd konkretiseres med FN sine krav om tvangsfrihet og torturfrihet, en forskningsbasert vurdering av medisinering og FN/WHO baserte forslag om bedre tjenester.
Tvangen som er i et spenningsforhold til tortur gikk opp 50% fra 2001 til 2020. Lovpålagt tvangsreduksjon ble ignorert. CRPD art. 15 om frihet fra tortur og umenneskelig behandling ble ikke nevnt. Behandlingsresultatet kan bli bedre med tvangsfrihet da vettløs medisinering av mer enn 70% non-responers reduseres som er basert på tvang unngås. WHO guidance om tvangsfrie tjenester har potensial å firedoble behandlingskapasitet.
Rapporten konkluderer:
«Samlet sett er det imidlertid liten nedgang i bruk av tvang»
På basis av «Handlingsplanen om menneskerettigheter» krever Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur) som tilsier bl. a. tvangsreduksjon.
Psykiatrisk praksis saboterte lovpålagt tvangsredukjson: Tvangsinnleggelsene gikk opp 50% fra 5719 i 2001 til 8682 i 2020 ti ganger så mye som Italia og Portugal på tross av at det er lett å redusere tvang bare viljen trengs.
Psykiatriens skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsreduksjon forsøker å legitimere sabotasjen.
Stortingets framsynte handlingsplan og opptrappingsplan å unngå et spenningsforhold til EMK art. 3 (forbud av tortur) fikk sterk internasjonal støtte. FN rapporteur mot tortur bannlyste tvang 2013 (4) og CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.
CRPD og FN sapporteur for CRPD blir nevnt men relativisert slik:
«Dette er
komplisert etisk, fordi anledningen til å behandle
samtykkekompetente personer som ikke er til fare for eget liv
eller andres liv og helse ...raskt vil komme i strid både
med
menneskerettighetene og med konvensjonen for
rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).»
FN Special Rapporteur on Torture bannlyste 4 mars 2013 tvangsbehandling
FN Komiteen om om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD-komiteen) har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42 (5). Besøket 2019 tok bl. a. opp overgangen fra medisinsk til menneskerettsbasert behandling.
Hva er «effekten» av antipsykotika og hvor stor er den? Oppnås recovery, som er overordnet mål i opptrappingsplanen og grunnlag for god praksis i retningslinjene? Hva anbefaler WHO og FN rapporteur for helse?
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)
Den «kliniske erfaring» at å slutte med antipsykotika etter at alle fikk antipsykotika fører til at sykdommen kommer tilbake og dermed utelukke abstinens er et synsbedrag som kan ikke legitimere menneskerettsbrudd.
ISBN 978-82-8406-009-5, konkluderte FHI 2019: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
9% av pasientene og 62% av behandlere finner langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021), dvs. pasienter er realistisk mens behandlere tror på myter og har åpenbart en feil oppfatning.
Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvangsmedisinering.
97,3% av pasientene diagnostisert psykose medisineres på et eller annet tidspunkt Finland (Bergstrøm et al. 2018).
Biomedisinsk basert behandling dominerer i praksis: 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2009 er 80% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. minst 70% blir medisinert uten nytte. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange pasienters recovery svekkes i lengden. FN rapporteur for helse etterlyser en revolusjon for å få slutt på denne overmedisinering.
Ordet helse forekommer i sammenheng med helseforetakene, helsepersonell, helsevern, helsetjenesten og helseskade men ordet «frisk» forekommer bare i svarene til pasientene.
FNs rapporteur for rett til helse, WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Safewards er eksempler.
Studien av Tomi Bergström et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Her mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
«Det er ganske trist og tenke på all den kunnskapen som faktisk finnes og ikke kommer ordentlig til anvendelse. Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag. Vi har gjennom årene med implementering av BET halvert behandlingstiden, med effekten av komplementær ytre regulering (KYR) redusert tvang... og reduserer det generelle sykefraværet.» (Didrik Heggdal 24.9.2014)
BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert vanlig bemanning. BET kan redusere personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.
Pasientperspektivet på behandlernes motstand er at pasientene flest forstår at det er en vrangforestilling å medisinere nesten alle. At staten legitimerer tvangsmedisinering med begrunnelse «alvorlig sinnslidelse» er intensjon og hensikt for tortur ifølge FN rapporteur mot tortur er konfliktskapende og provoserende. Her bommer forfatterne av rapporten helt og tar ensidig stilling til behandlere.
CRPD krever i art. 15 torturfrihet.
Sivilombudsmannens har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig, da lovkrav «stor sannsynlighet» ikke oppnåes. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» (phvl § 4-4) for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
Juridisk vranglære og vrangforestilling av 62% av behandlere om nytte av «langvarig medisinering evt. også utenfor institusjonen» støtter opp om vettløs medisinering av mer enn 70% non-responders og krenker et strengt faglig forsvarlighetskriterium. Det fører til ufornuftig medisinering av mer enn 70% non-respomders som forsøkes legitimert med fornektelse av mulig abstinens som seponering forårsaker. Å frata samtykkekompetente mulighet å slippe dette absurdistan er helseskadelig og fornuftstridig.
Rapporten underslår at psykiatrisk praksis har saboter tvangsreduksjon i 20 år. Stortingets mål om torturfrihet fra år 2000 har altså fått sterk støtte fra internasjonale menneskerettorganisasjoner. Tvangsfrihet fremmer pasientenes helse. Videreføring av ulovlig tvangsmedisinering krenker statens plikt å forebygge tortur.
Ved siden av internasjonal rett er det hovedsakelig ofrene som et tilstrekkelig motivert for å gjøre noe med det men får sterk altså støtte av menneskerettigheten, CRPD og fornuftig medisinering.
Med opptrappingsplanen kom psykologenes vedtakskompetanse og recovery. Psykologer er mer kritisk til tvangsbehandling men kvier seg å ta innflytelse og mange tåler så inderlig vel den urett (dvs. tortur) som ikke rammer dem selv.
Rindal, 28.9.22
Walter Keim
Netizen:
http://walter.keim.googlepages.com
