Walter
Keim,
pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva
64
6657 Rindal, 14.10.2014
Har St. Olavs hospital og Fylkeslegen ikke lært noe av Bærum-skandalen?
Sedering (bedøving) er en behandling som brukes svært sjelden i Norge bare for døende pasienter med svært store plager. Uvettig bruk har i Bærum-saken ført til en pressekampanje, da Helsedirektoratet ikke reagerte. Helsedirektøren Alvik ble tvunget til avgang og saken endte med en advarsel (ref. 1).
I St. Olavs Hospital ble en smertefri pasient som kritiserte legen utsatt for denne behandlingen og brakt til taushet med uhjemlet tvangsbruk med anestesimidlet midazolam. En unødvendig grusom død, der “Retningslinjer for lindrende sedering til døende« (ref. 2) ble satt til side, dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen.
Pasienten har klart å få dokumentert sitt ønske om bare å være i sykehuset for å få behandling å bli frisk (sykepleiernotatene) og ellers foretrakk å være sammen med familien. I tillegg er total avvisning av beroligende (legejournal, sykepleiernotatene) dokumentert. Sykehusets forsikring at andre cellegiftkur «ikke tar knekken på henne» var feil. Pasientens klage til Sivilombudsmannen (sak 2006/147) «medisinering av dement pasient» mot neddopingen av hennes mor dokumenterer ytterlige hennes konsekvente avvisning av beroligende. Allikevel ble hun «beroliget» til taushet og bevisstløshet og frarøvet muligheten å snakke med 4 pårørende som stilte opp for henne: En grusom død for henne og pårørende (legejournal 20.9.13: «traumatisk»). Det eneste ord hun fikk sagt var et fortvilet rop «JA» da vi spurte om hun har det vondt. Dette ble formidlet til sykepleierne som senere spurte om hun har smerter. Der var svaret nei ingen smerter (sykepleiernotatene 18.9.13), som er kontraindikasjon til sedering som forutsetter uutholdelige store fysiske smerter. Allikevel forsatte sederingen. Den 19.9.13 krevde pårørende at hun vekkes, noe retningslinjene pålegger sykehuset å gjøre. Forsøket ble avbrudd pga. «uro» som er ingen indikasjon for sedering ifølge retningslinjene for sedering. Fratagelsen av bevisstheten var unødvendig, da det eneste som var nødvendig å oppnå ro var at anestesilegen holder seg bort fra hennes synsfelt: Han hadde nektet operasjon å stoppe blødningen (og heller lot henne blø til døde), overføring til Øya helsehus og var ansvarlig å få sedert henne (kl. 11., 13. og 14.30, den 18.9.13).
Kirugi ble nektet, da det var antatt at pasienten hadde bare en natt å leve og ville ikke våkne fra narkosen. Faktum at hun levde i 2 døgn og overlevde sedering til bevisstløshet i 2 døgn med anestesilegemiddel midazolam viser at hun hadde rett og det var feil å nekte å prøve å stoppe blødningene til fordel for en sikker død.
Fylkeslegen i Sør-Trøndelag konkluderer 5.3.14 med at behandlingen ”har vært faglig forsvarlig”, med ”gyldig indikasjon for sederende medikamenter”, ”stilltiende samtykke jfr. prl § 4.2” og således ”ikke brudd på Spesialisthelsetjenestens § 2-2 eller prl. §§ 4.1 og 4.2”.
Fylkeslegens vedtak setter pasientrettighetslov, Retningslinjer for lindrende sedering til døende (ref. 2), fakta, fremstilling i journalen, logikken og felleskatalogen til side, på en måte som er større enn det frie skjønn tillater. Når pasienten ble brakt til taushet pga. protest («agitert») er stilltiende feil konklusjon. Samtykke må også være uttrykkelig og dokumentert i et slikt alvorlig inngrep, som gjør kravet større enn stilltiende samtykke ifølge retningslinjene. Juridiske undersøkelser (ref. 3 og ref. 4) tilsier at det er et generelt problem at pasientklager avvises på basis av legens påstander som gjør at praksis å krenke pasientrettigheter ikke blir fulgt opp av tilsynet.
Tilsidesettelse av pasientrettigheter er dessverre ingen sjeldenhet.
Et eksempel av helsevesenets manglende forståelse for det er at Folloklinikken med henvisning til «retningslinjer» uttaler «Vi gjorde alt riktig» etter å ha blitt i Oslo Tingrett Oslo tingrett TOSLO-2006-143112 (ref. 7). Her blir det alminnelige prinsipp krenket at menneskerettighetene er grunnlovsfestet og har forrang foran norske lover ifølge menneskerettsloven.
RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006 (ref. 5) viser at både samtykke, dokumentasjon og ansvar for lindrende sedering er i praksis mangelfulle. «Bare 15 (av 110) avdelinger svarte i klartekst at pasientens samtykke er nødvendig før lindrende sedering ved livets slutt kan gies». Norge ble av menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter 2012 oppfordret om slutte med tvangsinngrep og bygge opp helsetjenester basert på fritt og informert samtykke. Under overskrift: "Norge bryter menneskerettighetene" skriver den norske Likestillings- og diskrimineringsombudet 19.12.2013: "Tvangsbruken og tvangslovgivningen i Norge er uforenelig med menneskerettighetene til personer med psykiske lidelser"
Dette tilsier at informert samtykke som forutsetning for behandling anvendes og styrkes vesentlig i praksis også for psykisk friske.
«Pasientrettighetsloven, i lys av menneskerettighetene, innebærer at rettighetstenkningen er gitt forrang fremfor den tradisjonelle paternalisme som har preget helsepersonells holdning til pasientene i helsevesenet.» (ref. 6:
NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene). Her vises at selvbestemmelsen (SP artikkel 1) krenges, dvs. retten å nekte helsehjelp dvs. behandling bare etter samtykke.
Skyggerapporter i regi av FFO (ref. 8) og WSO (Vi Shall Overcome) (ref. 9) til UN får fram denne informasjon som korrigerer myndighetenes skjønnmaling. Likestillingsombudet oppfordret Helseministeren 10.10.14 i Dagbladet til handling.
Er myndighetenes selvskryt å være et forbilde når det gjelder menneskerettigheter mer enn et selvbedrag?
Saken er nå klaget inn til NPE (Norsk Pasientskadeerstatning) og skal påklages til Sivilombudsmannen. Vil Sivilombudsmennen følge lovbestemmelsen å "bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene"?
Jeg er både overrasket og dypt sjokkert og har reservert meg mot behandling sedering i Norge og all behandling i St.Olavs hospital.
Pasienten hadde en egen evne til å få rett til slutt. Hun sa lenge på forhånd å død med 70 og hadde rett. Diagnosen kreft med spredning ble oppfattet som dødsdom. At operasjon å forsøke å stoppe dødelige blødninger skulle vært gjort i det minste for å unngå en grusom død, fikk hun i etterklokskapens lys også rett i. Hvem bortsett fra helsevesenet forstår ikke at hennes skarpe kritikk av anestesilegen var på sin plass. Det siste pasienten greidde å si til meg, før sykehus brakte henne til taushet, var at det må komme en pressekampanje lik den som tvang helsedirektøren til avgang i Bærum-saken. Beholder hun med det også rett?
Er pressen nødvendig å bringe St.Olavs hospital og Fylkeslegen på rett vei?
Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
[Pasientrettigheter] [Alle leserbrev]
Referanser:
1. Avgjørelse i Bærum-saken. Pressemelding 5/2002 fra Helsetilsynet 5. april 2002: http://www.helsetilsynet.no/no/Toppmeny/Presse/Pressemeldinger/Pressemeldingar-2002/Avgjorelse-Barum-saken/
2. Den norske lægeforening. Rådet for legeetikk, 2001: Retningslinjer for lindrende sedering til døende: http://web.archive.org/web/20131014104347/http://legeforeningen.no/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/veiledere/retningslinjer-for-lindrende-sedering-til-doende/
3. Klager etter pasientrettighetsloven: Fungerer klagereglene? Rønneberg, Birgitta, Master thesis. Dato: 2003: https://www.duo.uio.no/handle/10852/19937
4. Fylkesmannens saksbehandling av klager etter pasient- og brukerrettighetsloven
Kveen, Miriam. Master thesis. Dato: 2012
lenke: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-32341
5. Kartlegging av bruk av lindrende sedering til døende
RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006
https://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2006/helsetilsynetrapport6_2006.pdf
6. NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene: http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2005/nou-2005-01/12.html
7. Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet
Gro Hillestad Thune, Siri Blesvik, erfaringskompetanse.no 2010:4
8. Skyggerapporter av FFO til FN: http://ffo.no/Aktuelt/alternativ-rapport-til-fn-komiteen/
9. Skyggerapport av WSO (We Shall Overcome) til FN: http://wso.no/?s=1&id=103