Hei,

jeg ser at du er med i "møteplass om menneskerettar" og vært med i "Utvalget for menneskerettigheter".

Jeg har i lang tid fulgt med NIM sine rapporter: http://wkeim.bplaced.net/files/NIM.html og ser et betydelig forbedringspotensial når det gjelder psykisk helsevern.

Internasjonal har man kommet lengre.

Utenminister Jaglands visjonære mål fra 2001 om at menneskerettigheter skal også komme psykiatriske pasienter til gode er det ikke blitt av noe. Tvangsinnleggelsene er 10 ganger så høy som i Portugal og Italia.

Dessverre har jeg aldri fått noe svar fra NIM, f. eks. på:

Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?

Committee invites the State party to reconsider amending its current definition of torture in domestic legislation, in order to align it fully with the definition contained in article 1 of the Convention. ... (and draws attention to) serious discrepancies between the Convention’s definition and that incorporated into domestic law create actual or potential loopholes for impunity. Committee against Torture CAT/C/NOR/CO/8

Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur.

Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on CRPD and the UN Special Rapporteur on the right to Health dated 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017)

Walter Keim
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 27.6.2020

Til Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) [oppdatert]
Kopi: Justiskomite, Rådgivende utvalg – NIM, menneskerettsorganisasjoner, pasientorganisasjoner, HOD ref. 17/2205

NIM svikter statens forpliktelse å beskytte pasienter mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling med å ignorere FN

Norge har ratifisert FNs konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) 2013 som 130. stat. 97 stater har ratifisert individuell klageordning men ikke Norge. Dermed er klager til FN mot eksessiv, uberettiget tvang på europatoppen avskjæret. NIM har sviktet sin oppgave og ikke tatt opp menneskerettigheter i psykiatrien før. Menneskerettighetsbrudd i psykiatrien ikke med i 2015 og 2016 og 2017 og 2018 utilstrekkelig med hensyn til torturbeskyttelse. Får folk med psykososial funksjonsnedsettelse nå støtte av NIM i henhold til FN konvensjonene mot diskriminering?

NIM har i årsmeldingene før 2019 nesten ikke tatt opp menneskerettighetsbrudd i psykiatrien. Etter å ha blitt oppfordret (bl. a. 3.12.2015 og 16.10.16) er det derfor positivt at høringssvaret til NOU2019:14 tar opp psykiatriske pasientenes menneskerettigheter som er også beskrevet i Menneskerettighetene i Norge 2019. NIMs årsmelding. Men hensynet til pasienters helse, pasientperspektiv på tortur, trauma, overmedisierng og å imøtekomme FN menneskerettighetene med plikt å forebygge tortur er fraværende. NIM har langt igjen til LDO som uttalte med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)». Psykiatrien har nemlig i 2 årtier vist uvilje å redusere tvang som er på Europatoppen og saboterer menneskerettighetene.

NIM sammenfatter sine forslag slik:

• NIM mener at FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 12 innebærer et krav om at det innføres et beslutningsstøttesystem. Videre mener NIM at det må gjøres grundigere vurderinger av kunnskapsgrunnlaget for enkelte tvangsbehandlingstiltak.

• NIM mener utvalgets grundige utredning inneholder mange vurderinger og forslag som vil styrke gjennomføringen av menneskerettighetene. NIM mener det er viktig at myndighetene aktivt følger opp utredningen som ligger på bordet, herunder i form av tilførsel av nødvendige ressurser til sektoren.

• I høringssvaret har NIM foretatt en folkerettslig vurdering av hvilke skranker CRPD setter for utformingen av regelverket om bruk av tvang i helse- og omsorgssektoren. En av NIMs hovedkonklusjoner er CRPD artikkel 12 krever at det innføres et beslutningsstøttesystem i helse- og omsorgssektoren.

• NIM har også innspill til flere individuelle behandlingstiltak – tvangsmedisinering med antipsykotika, elektrokonvulsiv terapi (ECT) og skjerming. Et av NIMs hovedinnspill er at det må gjøres en grundigere menneskerettslig vurdering av om kunnskapsgrunnlaget for disse tiltakene er tilstrekkelig til å ivareta kravet etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 om at tvangsbehandling må være «medisinsk nødvendig».

Kommentarene nedenfor fokuserer på:

• EMK er fra 1950 med «sinnslidende» («unsound mind») EMK artikkel 5e som begrunnelse for frihetsberøvelse. SP og ØSK har ikke denne diskriminering med som er i strid med CRPD. EMD rettspraksis garanterer minimumsrettigheter. NIMs bruk av EMD rettspraksis i kontekst av forslag til lover som skal tilfredsstille internasjonale menneskerettigheter er i strid med EMK artikkel 53 som uttrykkelig utelukker å bruke EMD til å ikke å imøtekomme FN menneskerettsbeskyttelse som Norge er forpliktet til. «Intet i denne konvensjon skal bli tolket slik at det begrenser eller fraviker noen av de menneskerettigheter og grunnleggende friheter som måtte være sikret ved noen høy Kontraherende Parts lover eller ved noen andre avtaler den er part i.»

• [lex spesialis og lex posterior regelen gir CRPD forrang over EMD]

• Med utgangspunkt i høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen (5) opp de menneskerettslige krav med: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling” og NIMs svar kommenteres. Videre suppleres med omfang av den høye faktiske tvangsbruk og pasientperspektiv.

• I Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) står det «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). I phvl § 4-2 heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av «restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige.» Etterpå er forbud mot tortur blitt forankret i Grl. § 93 og CRPD Article 15.

• FNs rapporteur for rett til helse rettet 30.1.2017 en hasteappell å slutte med tvangsbehandling umiddelbart. Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez har 4. Mars 2013 bannlyst tvang i psykiatrien; "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities...”

Definisjonen av tortur ifølge FN torturkonvensjonen artikkel 1 er:

1. Intentional

2. Infliction of severe mental or physical pain or suffering

3. By or with the acquiescence of a public official

4. Not inherent in lawful sanctions

5. For purposes such as obtaining a confession, coercion or intimidation of the person or another person, punishment of the person or another person, or for reasons based on discrimination of any kind.

«Intent, under CAT [Convention against Torture] article 1, is considered to be the general intent to do the act, and not specific intent that the victim experience suffering. This is significant since medical professionals as well as others who commit acts amounting to torture may deny that their purpose was to cause the victim to suffer. The Special Rapporteur on Torture considers that acts of discrimination based on disability, including forced treatment, satisfy both the elements of intent and purpose.» (Forced Psychiatry is Torture. By Tina Minkowitz, Esq. April 30, 2015).

Ifølge Compliance with the Convention Against Torture: University of Oslo Faculty of Law Research Paper No. 2015-13 følger ikke Norge FN torturkomiteens anbefalinger å inkorporere tortur i henhold til torturkonvensjonen. Det gjelder definisjon av tortur og krav om fjerning av straffefrihet.

Hvorfor skal tvang i psykiatrien ifølge FN opphøre umiddelbart?

Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately 30. January 2017 by UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health:

According to the information received:
Mr. XXX is a citizen who on the basis of Act No. 62 of 2 July 1999 on the provision and implementation of mental health care (Mental Healthcare Act), has been committed on several occasions to a psychiatric hospital without his free and informed consent and subjected to forced treatment.
Mr. XXX appealed four times against forced treatment requesting the end of the outpatient regime to the Supervisory Commission (Kontrollkomrnisjonen), which refused his claim.
Dissatisfied with the decision of the Supervisory Commission, Mr. XXX referred his case to the Oslo District Court. In a decision of 2 July 2014, the Court rejected his claim and maintained the " regime On 26 August 2014, Mr. XXX brought his case to the Borgating Corirt of Appeal, which maintained the decision of the Oslo District Corut. Mr. XXX finally appealed to the Supreme Court, wbich rejected his claim on 2 February 2015.

The above-mentioned facts appear to be in contravention of the right of persons
with disabilities not to be arbitrarily deprived of their liberty and the right to equal
recognition before the law as enshrined, inter alia, in articles 9 and 14 of the international
Covenant on Civil and Political Rights, ratified by Norway on 13 September 1972, and
the provisions of the Convention against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading
Treatment or Punishment, ratified by Norway on 09 July 1986.

The Convention on the Rights of Persons with Disabilities, ratified by Norway on
03 June 2013, provides further guidance to promote, protect and ensure the full and equal
enjoyment of all human rights and fundamental freedoms by all persons with disabilities.
Article 14 in conjunction with article 5 of the Convention prohibits unlawful and/or
arbitrary detention on grounds of disability, including forced confinement to psychiatric
facilities. In addition, article 12 of the Convention guarantees the rights of persons with
disabilities to make autonomous decisions and have those decisions respected. Respect
for the legal capacity of persons with disabilities extends to the area of health and
decision related to treatment (see CRPD/C/GC/1, para. 41). Accordingly, article 12 of the
International Covenant on Economic, Social and Cultural Rights, ratified by Norway on
13 September 1972, guarantees the right to health care on the basis of free and informed,
consent. In General Comment No. 14 on the right to the highest attainable standard of
health the Committee on Economic, Social and Cultural Rights establishes that the
normative content of article 12 includes the right of everyone, including persons with
disabilities, to non-discrimination, including on matters related to the provision of
consent. This position was further supported by the Committee on the Rights of Persons
with Disabilities in their concluding observations to States, making explicit reference to
the right of persons with disabilities to freely accept or refuse treatment and to be granted
access to adequate decision making support when seeking to make informed health
related choices.

The deprivation of liberty in psychiatric hospitals and the denial of legal capacity
related to consent for treatment, as in the present case, is likely to also inflict severe
mental pain or suffering on the individual, thus falling under the scope of the Convention
against Torture and Other Cruel, Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, and
article 15 of the Convention on the Rights of Persons with Disabilities. Similarly, the
forced administration of drugs, including antipsychotic therapy, inside psychiatric
hospitals or in the context of forced outpatient treatment, may constitute a form of torture
or other cruel, inhuman or degrading treatment (see A/63/175, para. 63;
CRPD/C/DOM/CO/1, para. 27). The same applies to the use of coercive measures
including the use of electroconvulsive therapy (ECT), mechanical and chemical
restraints, and the use of isolation and seclusion for persons with psychosocial disabilities
(see A/HRC/22/53, para. 63; A/66/268, paras. 67-68, 78; CRPD/C/SRB/CO/1;
CRPD/C/THA/CO/1).

These provisions impose an immediate obligation on the States to immediately
discontinue these practices and reform laws and policies allowing for deprivation of
liberty and forced treatment on the basis of disabilities by replacing these practices with
services in the community that meet needs expressed by persons with disabilities and
respect the autonomy, choices, dignity and privacy.

Oppgaven var å foreslå regelverk som unngår slike menneskerettsbrudd. Både tvangslovutvalget og NIM har fått tilsendt denne informasjon men ignorerte og sensurerte bort dette.

At Norge er folkerettslig bunnet av f. eks. CRPD er verdiløs i rettsavgjørelser, da CRPD ikke er inkorporert i Norsk lov. Høyesterett har fastslått at saksøker ikke kan kreve dom for konvensjonsbrudd i en sak etter tvisteloven (tvl.) kap. 36, jf. Rt-2004-583, derfor «vil ikke ethvert brudd på menneskerettighetene medføre at vedtaket blir ugyldig». Dette er en menneskerettsskandale. Både tvangslovutvalget og NIM har sviktet sin oppgave å rette på det. Det er derfor et knefall for konvensjonsbrudd at NIM argumenterer med rettspraksis i sin utredning.

Spenningsforhold til tortur og plikt å beskytte mot tortur og

Begrepsavklaring: forebyggingsenhet mot tortur, artikkel 3 EMK forbud mot tortur og FN rapporteur mot tortur bruker tortur i betydning tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dermed blir det følgende lettere leselig.

I høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen (5) opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”. Dette ble også tatt opp av Sivilombudsmannen i årsmelding for 2019 om forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved frihetsberøvelse, og i besøksrapportene er tvangsmedisinering omtalt.

I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, ... og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur). Etterpå er forbud mot tortur blitt forankret i Grl. § 93 og CRPD Article 15. Bortfall av bl. a. et «strengt faglig forsvarlighetskriterium», ... og et krav om «stor sannsynlighet» fjerner beskyttelsen mot tortur.

Staten forsvarer tvang som antas «å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av:

• Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation."

• Report A/HRC/22/53 of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 32: "For example, the mandate has held that the discriminatory character of forced psychiatric interventions, when committed against persons with psychosocial disabilities, satisfies both intent and purpose required under the article 1 of the Convention against Torture, notwithstanding claims of “good intentions” by medical professionals (ibid., paras. 47, 48)". Section 82.: "The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law."

• Committee against Torture CAT/C/NOR/CO/8
  DEFINITION OF TORTURE
  8. While taking note of the State party’s explanation, the Committee invites the
  State party to reconsider amending its current definition of torture in domestic
  legislation, in order to align it fully with the definition contained in article 1 of the
  Convention. The Committee draws the State party’s attention to its general
  comment No. 2 (2007) on the implementation of article 2, in which it states that
  serious discrepancies between the Convention’s definition and that incorporated
  into domestic law create actual or potential loopholes for impunity.
  INFORMED CONSENT
  22. The Committee reiterates its recommendation (see CAT/C/NOR/CO/6-7, para.
  14) that the State party:
  (a) Ensure that every competent patient, whether admitted voluntarily or involuntarily,
  is fully informed about the treatment to be prescribed, including shielding,
  and given the opportunity to refuse shielding, treatment or any other medical
  interventions, such as the administration of neuroleptic drugs and electroconvulsive treatment;
  (i) Consider incorporating into law the abolition of the enforced administration
  of intrusive and irreversible treatments, such as electroconvulsive therapy;

• FN komite som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov." (E/C.12/NOR/CO/5)

Disse uttalelsen ble overmidlet NIM men utelatt i NIMs høringsuttalelse. ØSK er nevnt i fotnote 129 men ordlyden ikke gjengitt.

Den valgfrie protokollen til FNs konvensjon mot tortur fra 2002 ble ratifisert 17.06.2013 som 68. stat. Derfor ble Sivilombudsmannens forbyggingsenhet mot tortur opprettet.

Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.»

Så vidt ombudsmannen kjenner til, har EMD ikke avsagt dommer i tiden etter ikrafttredelsen av CPRD, der behandlingstiltak innen psykisk helsevern har vært vurdert opp mot forbudet i EMK artikkel 3. Fra et lovgiverperspektiv bør det tas høyde for at EMDs fremtidige vurdering kan tenkes å bli påvirket av CRPD.

NIMs forslag

Noen av forslagene fra sammendraget:

• Vi presenterer så tre overordnede hovedanbefalinger: at de lovendringene i forslaget som styrker rettssikkerheten bør komme på plass så raskt som mulig, at departementet bør iverksette omfattende nasjonale faglige initiativ i alle tjenestene for å styrke selvbestemmelsesretten i helse- og omsorgssektoren og at man bør prioritere å opprette og implementere et beslutningsstøttesystem.

• NIM anbefaler at departementet bør vurdere å innføre en bestemmelse i loven som slår fast hovedregelen etter menneskerettighetene om at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke.

• Hensikten med CRPD tolkningserklæringene var altså å klargjøre myndighetenes syn på tolkningen av artikkel 12, 14 og 25. Folkerettslig har tolkningserklæringene ingen virkning. Norge er bundet av konvensjonen i sin helhet.

• Departementet bør etablere et system for beslutningsstøtte som minsker behovet for begrensninger i den rettslig handleevne, jf. artikkel 12 tredje ledd og fjerde ledd.

Mange av forslagene er positive går ikke langt nok. Her skal kommentarene fokusere på:

• «Som det fremgår åpner altså både EMK og SP for at man kan ha diagnosebasert tvangslovgivning for personer med nedsatt funksjonsevne ved frihetsberøvelse i helse- og omsorgstjenestene.»

• «EMD vil ikke gå så langt som å si at også EMK artikkel 5 forbyr frihetsberøvelse på grunn av funksjonsnedsettelse, slik som CRPD-komiteen foreslår for CRPD artikkel 14»

Både NIM og tvangslovutvalget har fått informasjon om FN organisasjoners tilbakemeldinger til Norge bl. a. om:
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the right to Health datet 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017). Med utgangspunkt i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), Torturkonvensjonen, FNs konvensjon om økonomiske og kulturelle rettigheter (ØSK) og CRPD ble det pålagt en øyeblikkelig forpliktelse til statene om straks å avslutte denne praksis med tvang som omhandlet en klage at tvang ble oppretthold i både tingretten, lagmannsretten og høyesterett ...

Oppgaven å utrede «internasjonale forpliktelser ... og behov for endringer i regelverket for å imøtekomme disse forpliktelsene» tilsa å finne ut hvorfor rettsavgjørelsen krenket forpliktelsene og hvordan regelverket må forandres for å oppnå at pasientenes menneskerettigheter respekteres.

Både tvangslovsutvalget og NIM sviktet oppgaven med å vektlegge nåværende eksessive tvangspraksis, nåværende lover og rettspraksis på bekostning av de internasjonale forpliktelsene, som ble delvis sensurert, utelatt, bortforklart og misrepresentert.

Med utgangspunkt i plikten til å forebygge tortur blir praksis belyst fra et pasient- og FN menneskerettsperspektiv. Blant tvangsmidlene er tvangsmedisinering det svakeste leddet som det fokuseres på. Pasienters helse og pasientperspektiv er altså fraværende og blir derfor blir vektlagt.

Noen svakheter i NIMs argumentasjon som medfører feil resultat

Feil bruk av EMD rettspraksis

NIM bygger på EMD rettspraksis selv om EMK er diskriminerende og kan ikke brukes å ikke imøtekomme FN menneskerettighetene som grunnlag for lovrevisjon. Dessuten har ifølge Sivilombudsmannen: «EMD ikke avsagt dommer i tiden etter ikrafttredelsen av CPRD, der behandlingstiltak innen psykisk helsevern har vært vurdert opp mot forbudet i EMK artikkel 3.» NIM skriver: I EMDs rettspraksis er det, så vidt NIM kan se, ingen saker der spørsmålet om tvangsmedisinering som behandlingstiltak virkelig har blitt underlagt en prinsipiell prøving.» Videre omtales at det i HR-2016-1286-A «uttalte Høyesterett at det ikke er noe alminnelig menneskerettslig forbud mot tvangsmedisinering....Slik NIM leser dommen er det vanskelig å se at Høyesterett egentlig foretok noen subsumsjon med hensyn til om tvangsmedisineringen bygget på et "avklart medisinsk grunnlag" og om den var "forholdsmessig"». I subsumsjonen mangler dessuten lovkravet «stor sannsynlighet», CCPR, CESCR, torturtilsynets bannlysning av tvangsbehandling og FN rapporteurs for rett til helse utsagn om bl. a. at «medisinsk nødvendighet» mangler evidens og krav av øyeblikkelig stans av tvang. Videre er det ikke tatt hensyn til at tortur er ikke inkorporert i Norsk lov i henhold til FN torturkonvensjon. Tvangslovsutvalg har forsømt å foreslå å rette på det og NIM forsømmer å gjøre oppmerksom på det. Høyesteretts konklusjon framstår som en oppgulp av psykiatriens påstander.

NIM nevner ikke EMDs dom i Rooman v. Belgia (18052/11) om frihetsberøvelse og helsehjelp (jan. 2019) med krenkelse av EMK art. 3 og 5 som setter fokus på informasjon og kommunikasjon.

Når EMD ikke har avsagt dommer og høyesterett ikke vurderte bl. a. faktagrunnlaget er det ingen argument mot forbud av tvangsmedisiering krevd av FN. EMD praksis gir ingen grunn til å fravike de uttalelser av 7 FN organer som har uttalt «forbud», «avskaffe» tvangsmedisinering.

I kontekst av oppgaven å utvikle lover er det merkelig å lese: «Oppsummeringsvis leser NIM eksisterende rettspraksis slik at det ikke er fastslått at tvangsmedisinering med antipsykotika er i strid med menneskerettighetene.» Det var mening å foreslå nye lover ikke å referere rettspraksis basert på bestående lover som bl. a. ikke inkorporerer CRPD.

FN komiteers bidrag ikke tatt hensyn til

«Avslutningsvis vil vi nevne at Norge har fått anbefalinger fra flere FN-komiteer som knytter seg til tvangsmedisinering med antipsykotika [129]. Slike anbefalinger er i utgangspunktet ikke rettslig bindende, men kan etter forholdene ha stor rettskildemessig vekt.[130] NIM mener at anbefalingene uansett gir norske myndigheter en ytterligere oppfordring til å gjøre grundige menneskerettslige vurderinger av spørsmålet i lovgivningsarbeidet.»
I fotnoten [129] blir det bare henvist til ØSK-komiteen, Torturkomiteen og CRPD komiteen. Ordlydene «forbys med lov», «Consider incorporating into law the abolition» og «Prohibit the forced administration of intrusive and irreversible treatments» med «stor rettskildemessig vekt» blir skjult for leseren og ikke vurdert nærmere. ØSK omfatter helsestandard og er derfor mer relevant enn SP se også artikkel 4.2 CRPD. NIM nevner ikke ordlyden og foretar ingen vurdering av disse anbefalingene med stor rettskildemessig vekt. ØSK er inkorporert i Norsk lov i menneskerettsloven.

Ut fra Wienerkonvensjonen kan også andre menneskerettskonvensjoner som gjelder mellom partene tas i betraktning. NIM velger EMK og SP som støtter eget syn, mens ØSK, CAT og CRPD komiteers ordlyd blir underslått. EMK er diskriminerende og ØSK behandler helsevesenet og er dermed nærmere problemstillingen enn SP.

NIM konkluderer: «Som det fremgår åpner altså både EMK og SP for at man kan ha diagnosebasert tvangslovgivning for personer med nedsatt funksjonsevne ved frihetsberøvelse i helse- og omsorgstjenestene.» Henvisningen til EMK kan ikke tas til inntekt for konklusjonen da EMK ikke kan brukes å innskrenke FN konvensjoner som Norge har ratifisert. ØSK-komiteen, Torturkomiteen og CRPD komiteen. UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the «UN Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health» anbefaling å slutte med tvang umiddelbart er avglemt. Her tar NIM til inntekt å legitimere tilsidesettelse av 3 FN komiteer og 4 rapporteurer og en arbeidsgruppe. Å ta hensyn til disse 7 FN organ ville ikke krenke SP og menneskerettskomiteen. Men omvendt blir forpliktelsene ovenfor 7 FN organ ikke oppfylt.

På kollisjon med Europarådet

NIM er også på kollisjonskurs med Europarådets Commissioner for Human Rights 26. June 2019: It is time to end coercion in mental health, der mangel av tilstrekkelig evidens, dokumentasjon av skader og svikt av reelle sikkerhetsgarantier påpekes:

The Rapporteur points to the fact that there isnot enough scientific evidence to prove the
usefulness of coercion in reducing harm,whereas there is abundant evidence for the harm
– and sometimes irreparable harm – thatinvoluntary placement and treatment can cause for patients.

I have seen how the supposed safeguards to protect persons with psychosocial disabilities
from arbitrariness are reduced to mere formalities.

Europarådets parlamentariske forsamling (PACE) har vedtatt Recommendation 2158 (2019) og Resolution 2291 (2019): «Ending coercion in mental health: the need for a human rightsbased approach» med krav om å avskaffe tvang.

FN menneskerettskomiteen kritiserer eksessiv tvangsbruk

Norge er på tvangstoppen i Europa, noe som blir kritisert på basis av SP. Menneskerettskomiteen har på grunnlag av SP uttalt 18.11.2011: «Norge må stanse uberettiget bruk av tvang i psykiatrien» ("The State party should take concrete steps to put an end to the unjustified use of coercive force and restraint of psychiatric patients...») som svar på «eksessiv bruk av tvang». Oppfølging 6.8.2015: “The Committee regrets that the State party has not implemented the Committee's recommendation to end the unjustified use of coercive force and restraint of psychiatric patients.” I 2018 CCPR/C/NOR/CO/7 uttaler SP komiteen: «23. The State party should guarantee in law that non-consensual psychiatric treatment may only be applied, if at all, in exceptional cases as a measure of last resort and when absolutely necessary to protect the health or the life of the person concerned, provided that he or she is unable to give consent, and for the shortest possible time under independent review.» Det ble ikke undersøkt om lovforslaget lever opp til dise krav.

Norge er sinke i paradigmeskifte CRPD krever

Når det gjelder statspraksis nevner NIM 6 land som har avgitt tolkningserklæringer. NIM «har ikke tilstrekkelig oversikt over statspraksis» men drister seg allikevel å konkludere «indikerer det vi vet at om lag halvparten av statene i løpet av de siste årene har lovgivning som på ulikt vis tillater å gjøre slike begrensninger.» 59 stater støtter en resolusjon av FN menneskerettskomiteen om et CRPD paradigmeskifte men Norge er ikke blant disse. 129 land har ratifisert CRPD før Norge, 94 land har i 2020 individuell klagerett som Norge mangler. Fram for å finne de mange land som har klart det mye bedre enn Norge og lære hvordan det ble oppnådd stirrer NIM seg blind med å se på at andre land er ikke helt i mål ennå. NIM har et fariseerperspektiv: Ser splinten i øyet hos andre land men ikke bjelken i eget land. Det skjuler at Norge er en sinke på tvangstoppen i Europa og kunne lært mye av alle andre i Europa og verden. Feil perspektiv tildekker mange alvorlige brudd på statens forpliktelse å forebygge tortur.

NIM tolker CRPD annerledes enn CRPD komiteen

NIM leser «shall ensure» i CRPD artikkel 12 slik at det kan være mulig å gjøre begrensinger i rettigheten i andre ledd, i motsetning til retten til beslutningsstøtte i tredje og fjerde ledd. Dette er dristig og CRPD komiteens tolkning at stater er forpliktet synes nærmere ordlyden. Derimot har kritikken mot CRPD komiteen at «Such safeguards... apply for the shortest time possible» ikke er tatt hensyn til, mer tyngde. Mens CRPD komiteen synes å innskrenke psykiatriens definisjonsmakt med å sette den korteste mulige tidsrom til null er problemet med NIMs tolkning at tidsaspektet mangler, noe som er særlig problematisk når det gjelder tvungen langtidsbehandling med medikamenter.

FN sin rapporteur for rett til helse bannlyser tvang og eksessiv medisinering

FN sin rapporteur for rett til helse kom med følgende uttalelser angående tvang og medisinering:

• Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately 30. January 2017

• «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria...The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted» “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015

• «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines

• A/HRC/44/48 para. 82. However, despite promising trends, there remains a global failure of the status quo to address human rights violations in mental health-care systems. This frozen status quo reinforces a vicious cycle of discrimination, disempowerment, coercion, social exclusion and injustice – it is unacceptable. (15 April 2020)

De første 2 uttalelsene er sammen med UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities. Norge er en sinke og har ratifisert CRPD 2013 som 130. stat. 92 stater har ratifisert individuell klageordning men ikke Norge. Den valgfrie protokollen til FNs konvensjon av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (FNs torturkonvensjon) vedtatt 18.12.2002 har Norge ratifisert som 68. stat i 2013 med Prop. 159 L (2012–2013.

Dermed kan ikke engang «convincingly be shown medical necessity» rettferdiggjøre tvang i kontekst av EMDs nyere rettspraksis.

Tvangslovutvalget har blitt informert om FN sin rapporteur for rett til helse Mr. Pūras sine innspill men valgte å sensurer det bort.

Hvordan kan Norge bli et fyrverkeri for menneskerettighetene? Pasientenes erfaringer med fravær av beskyttelse mot helseskadelig behandling, menneskerettigheter, demokrati og rettssikkerhet». FNs Special Rapporteur on torture har bannlyst tvang i psykiatrien (1) og 3 FN institusjoner har oppfordret Norge å stoppe tvang (2).

Departementet ga i Ot.prp. nr. 11 (1998 – 1999), kapittel 8.4.5.2 uttrykk for at «[b]ehandlingstiltak som har usikker virkning (…) skal ikke kunne brukes som tvangsbehandlingstiltak».

Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt på all tvang. Dermed er det vist at tvangsmedisinering ikke er nødvendig (3,4).

I Norge viser prosjektet Komplementær ytre regulering (KYR) at dramatisk reduksjon av tvang er mulig. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned 99 %. Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. Allikevel har psykiatrien i 2 årtier ignorert myndighetenes strategier og anstrengelser å redusere tvang. Viljen til reduksjon mangler og høringenssvarene viser sabotasje av menneskerettsperspektiv og målet om reduksjon av tvang allerede forankret i loven.

Beslutningsstøtte kan forbedre helsen til pasienten, da pasientene er imot eksessiv medisinering.

Pasientperspektiv på tortur, trauma og overmedisinering

Pasienters syn på tortur, traumaerfaringer og avvisning av overmedisinering er i tråd med evidensbasert behandling og styrker behovet for etterlevelse av FN menneskerettighetene.

Pasienters syn på tortur

Spenningsforhold til torturforbudet er synlig fra et pasientperspektiv:

• Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»

• I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”

• «Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)

• Mette Ellingsdalen Levd liv-antologien: Diskriminering, tvang og tortur

Traumatisering

• Tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).

• «Sixty-nine percent of participants reported perceived trauma.» (Paksarian et al 2014: Perceived trauma during hospitalization and treatment participation among individuals with psychotic disorders.)

• «Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23). For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)

• «Skal jeg oppleve et år til på medikamenter, så tar jeg heller ti år i fengsel (...) For det har vært et stort mareritt å bli tvangsmedisinert og gå på disse kjemikaliene som gjør at jeg er en helt annen person enn den jeg vil være, og den jeg er vant til å være. Det er et forskrekkelig mareritt, det er tortur for meg.» ( Reidun Norvoll og Reidar Pedersen, 2017. Tvang og medvirkning i psykiske helsetjenester - Pasienters og pårørendes syn og erfaringer)

Pasientorganisasjonen WSO - We Shall Overcome har i sitt høringssvar artikulert hvordan psykiaternes definisjonsmakt brukes og hva pasientene opplever som følge.

Oppsummering av manglene ved forslag til tvangsbegrensningsloven:

• Er det ikke-diskriminerende? NEI

• Er det en endring i maktforhold og definisjonsmakt? NEI

• Beskyttes vi mot overgrep? NEI

• Sikres retten til fritt og informert samtykke? NEI

Ulovlig tvangsmedisinering støtter opp om medisinering av for mange og krenker statens plikt å forebygge tortur og umenneskelig behandling

FN sin rapporteur for rett til helse bannlyser tvang og eksessiv medisinering. Det svekker et «strengt faglig forsvarlighetskriterium», og krav om «stor sannsynlighet» at tvangsmedisinering har positiv effekt for helbredelse. Dermed blir tvangsmedisinering ulovlig.

Det er 2 tredjedel av pasientene klar over. 9% av pasientene får god respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger. Derfor trekker «opp til 93%» sitt samtykke og slutter å ta antipsykotika. Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen» (FHI rapport 8-2009). Psykiatriens maktelite har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering og erfaringsdata for at tilfriskning på lang sikt svekkes. I Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 halveres medisinering med Open dialugue OD. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Beslutningsstøtte fremmer fornuftig medisinering men møter kunnskapsresistent motstand fra mainstream psykiatri.

Psykiatriens påstand at tvangsmedisinering er nødvendig kan ikke føre fram, da det ikke tilfredsstiller «strengt faglig forsvarlighetskriterium» som er krevd i lovforarbeidene. Sivilombudsmannen (SOM) finner tvangsmedisinering ulovlig i uttalelsen 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår".

Mer enn 95% av tvangsmedisineringvedtak blir godkjent av Fylkeslegen. Men det er ikke uten grunn at Fylkeslegen ble kalt et nærmest latterlig klageorgan. Fylkeslegens vedtak kan ikke prøves rettslig som er et klart menneskerettsbrudd pga, mangel på effektiv rettsmiddel (EMK artikkel 13).

CRPD komite bekymret at tvang ikke anerkjennes som tortur

NIM henviser at Wienkonvensjonens artikkel 31 tredje ledd bokstav b presiserer at også etterfølgende statspraksis er en relevant tolkningsfaktor. Derfor skal her noen trekk av diskusjonen i Tyskland og CRPDs svar tatt opp.

Pasientorganisasjoner Tyskland organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien» rapporterer Tyskland til FN som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «In conclusion the psychiatric survivors in Germany kindly request the following:Please condemn Germany as a human rights criminal.»).

UN CRPD Committee gave concluding observations about the Federal Republic of Germany. Quotes from the States Report of the UN CRPD Committee on 17/04/2015:
«30. The Committee recommends that the State party take all the immediate necessary legislative, administrative and judicial measures to:
(a) Amend legislation to prohibit involuntary placement and promote alternative measures that are in keeping with articles 14, 19 and 22 of the Convention;»
“33. The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

Engasjerte advokater støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), forfattet reservasjonen mot tvang og har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene.

«Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience» beskriver at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes (2 BvR 882/09 og 2 BvR 633/11). Etter «forbudstiden» ble 2012 bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik støtter en psykiatri uten tvang, bruker ikke tvangsmedisinering og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig. I Zinkels egen sykehus i Heidenheim ble bare 0,03 % av pasientene tvangsmedisinert i tiden 2011-2018 i delstat Baden-Württemberg 0,7% (2016) men 27% av tvangsinnlagte i Norge. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (Ot. prp nr 11 (1998-99)) så er tvangsmedisinering i Norge 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg.

Tyske overlevende av psykiatrien kan støtte seg på engasjerte advokater. En oppfordring til advokatforeningen om «Kunnskapsnivå og innsatsviljen til advokater for å hjelpe ulovlig tvangsmedisinerte trenger et løft» å publisere sivilombudsmannens uttalelse og skjerpe seg ble ubesvart. Derfor mangler norske domstoler vesentlig informasjon.

Reservasjon mot tvang

NIM nevner at «Personer som tidligere har vært psykotiske og i den forbindelse blitt behandlet med antipsykotiske legemidler, og som siden blir beslutningskompetente, kan forhåndsreservere seg mot fremtidig tvangsbehandling med antipsykotika.» Det er et nemnd som må godkjenne reservasjonen.

I andre land er det muligheter å reservere seg eksempelvis med: «I deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures: A) Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the International Statistical Classification of Diseases (currently ICD 10th revision). B) I strictly refuse ... Treatments by a psychiatric specialist...»

Denne reservasjon er utarbeidet av engasjerte advokater som f. eks. Dr. David Schneider, som støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye strengere tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene. Dr. Martin Zinkler, overlege i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisiering og støtter en psykiatri uten tvang og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig. Slike advokater og psykiatere som støtter pasienter fult ut mangler i Norge.

Den velmenende formynderstat utsetter pasienter for tvangsmedisinering som skader enkelte og det finnes ifølge FN rapporteur for rett til helse ikke evidens at det er «medisinsk nødvendig». I tillegg forbys den opplyste borger å kunne reservere seg mot overmedisineringen av nesten alle som er psykotisk med forverring av tilfriskningen på lang sikt. Det er et paradoks at staten legitimerer at helsevesenet tilfører helseskade med tvang.

Konklusjon

Ulovlig menneskerettskrenkende tvangsmedisinering krenker statens plikt å forebygge tortur. Psykiatriens påstand at tvangsmedisinering er nødvendig er feil da den mangler nødvendig evidens. De strenge faglighetskrav og krav til stor sannsynlighet er ikke oppfylt. Tvangsmedisinering støtter opp om medisinering av for mange som hindrer tilfriskning på gruppenivå på lang sikt. Praksis og prosjekter viser at tvangsmedisinering ikke er nødvendig og legitimering av ulovlig tvangsmedisinering med hjelp av nedsatt sannsynlighet uforsvarlig.

Det naturlige utgangspunkt for behandling er informert samtykke. Det er tvang som krever god begrunnelse. NIM tar feil å legge EMD rettspraksis for legitimering av tvang til grunn da det ikke lengre kan «convincingly be shown medical necessity». Det nevnes at uttalelsene fra FN-komiteer kan ha stor «rettskildemessig vekt», men er gjømt bort i fotnote 129. Den sterke ordlyden (forbud) er ikke med. For legitimering av tvangsmedisinering kunne det ikke engang vist EMD rettspraksis. Europarådets Menneskerettskommissær har 26. June 2019 og Europarådets parlamentariske forsamling (PACE) i Resolution 2291 (2019): «Ending coercion in mental health: the need for a human rightsbased approach» krevd om å avskaffe tvang.

Tolkingserklæringen ”konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier” blir ikke etterlevd av rettspraksis som tilsidesetter FNs rapporteur for rett til helse sine krav.

Når mer enn 50 stater muligens så mange som 100 har kommet lengre enn Norge er det feil perspektiv å bare konsentrere seg på at paradigmeskifte har ikke lyktes fullstendig i flere land. Manglende resttsikkerhet gjorde at effektene av innskrenkningene av tvang var lite. Det er på denne bakgrunn av både Europarådet og FN anbefaler forbud og avskaffelse av tvang. Erfaringen i Norge med 20 års tvangsbegrensning er at det ikke nyttet. Selv om det høye tvangsnivå ville gjøre det lett å redusere tvang med mer enn 90% hvis viljen var til stede, viser høringssvarene av psykiatrien uvilje, sabotasje av lovpålagt tvangsbegrensning og menneskerettigheter.

NIM utelater og skjuler informasjon som ikke passer inn i en realisering av å imøtekomme FN menneskerettighetsforpliktelser som var oppgaven. Tradisjon og psykiatriens definisjonsmakt og vrangforestillinger vektlegges for mye. Beslutningsstøtte er viktig men psykiatrien er sterk uenig i pasientenes avvisning av overmedisinering som er i tråd med FN rapporteur sine forslag om fornuftig medisinering. Det er et paradoks at staten legitimerer tvangsmedisinering som skader helsen i lengden. Derfor må psykiatrien hjelpes på vei med et forbud av tvangsmedisinering.

Det er et svikt i alle ledd: Psykiaterne misbruker definisjonsmakten og setter helse og menneskerettigheter til side, pasientenes advokater mangler kompetanse og innsatsvilje og derfor får domstolene i subsumsjonen hverken rettsreglene til og faktum blir bare gjengivelse av psykiatriens påstander. NIM svikter at pasienter beskyttes mot tortur. Sivilsamfunnet oppfordres å hjelpe NIM på vei.

Er ikke det pinlig nok at et land som roser seg selv som fyrverkeri når det gjelder menneskerettigheter diskriminerer folk med psykososial funksjonsnedsettelse? Hvorfor kan ikke NIM ta FN menneskerettigheter mer på alvor? Hvorfor legitimerer NIM ulovlig tvangsmedisinering som i lengden skader tilfriskningen og dermed forvandler helsetjenesten til det motsatte?

Rindal, 27.6.2020

Walter Keim

Resultat: Justiskomiteens tilråding, den 17. november 2020:

Komiteens tilråding I og II fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.
Komiteens tilråding III fremmes av en samlet komité.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet og råder Stortinget til å gjøre følgende

vedtak:

I

Stortinget ber regjeringen legge til rette for mindre bruk av isolasjon i fengsel slik at Grunnloven § 92 følges.

II

Stortinget ber regjeringen gjennomgå anbefalingene i årsmeldinger fra Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra 2015, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med hvordan dette er fulgt opp.

III

Dokument 6 (2019–2020) – Årsmelding for 2019 fra Norges institusjon for menneskerettigheter – vedlegges protokollen.

Referanser:

1. Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities": http://psychrights.org/Countries/UN/130304SpecialTortureRapporteurStatement.pdf

2. 30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway to stop forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955

3. Responding to Crises - Alternatives to Hospital: Martin Zinkler, Kliniken Landkreis Heidenheim gGmbH, Trieste 23rd Sept 2019: http://www.triestementalhealth.org/wp-content/uploads/2019/10/Zinkler.pdf shows that it is possible to avoid forced drugging without increasing isolation, seclusion and restraint.

4. Sensasjon: Overlege har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt med all tvang i psykiatrien og alle som ønsker det får medisinfri http://wkeim.bplaced.net/files/tvang-overlege-krever-slutt.html

5. Sivilombudsmannens høringssvar NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven. Menneskerettslige krav: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”