Leserbrev, debatt, kronikk: Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?


The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”

Det er vanskelig å sette pasienten i sentrum hvis det allerede står noen andre der. Helseminister12.12.2013

Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur.

Walter Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 10.12.2019 [oppdatert]

Svar: Høring NOU 2019:14 tvangsbegrensningsloven

Kopi: Pasientorganisasjoner, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM sak/dok nr: 2016/60-38), Menneskerettsorganisasjoner

Brukernes helsetjeneste og å fjerne diskriminerende tvang iht. til Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser ble ikke oppnådd men fortsatt fravær av forebygging mot tortur legitimert

Det refereres til NOU 2019: Tvangslovsbegrensning. Det er positivt med utvalgets nullvisjon om tvangsbruk, at dissensen tar CRPD på alvor (forbud av tvangsmedisinering), beltelegging foreslås avviklet og reaksjonen på Helsedirektoratets feilinformasjon til Fylkesmennene.

Det tas utgangspunkt i mandatet til Tvangslovutvalget: Utvalget skal også utrede forholdet til våre internasjonale forpliktelser ... og behov for endringer i regelverket for å imøtekomme disse forpliktelsene... Det nye regelverket skal støtte opp under regjeringens mål om å skape pasientens og brukerens helse- og omsorgstjeneste.

Hovedpunktene: Flertallets konklusjon og arbeid står til stryk når det gjelder å ignorere den manglende evidens for langtids eksessiv bruk av antipsykotika, dens helseskadelige følger og internasjonale menneskerettslige forpliktelser spesielt når det gjelder tortur. FNs rapporteur for rett til helse anbefaler å stoppe tvang umiddelbart da evidens for medisinsk nødvendighet mangler og å slutte med eksessiv medisinering. Nåværende praksis med psykiaternes definisjonsmakt vektlegges for mye og videreføres. Årelang ulovlig tvangsmedisinering legitimeres med forslag å sette ned krav til sannsynlighet. Eksempler av sykehus uten tvangsmedisinering (f. eks. Heidenheim) falsifiserer psykiatriens kunnskapsresistente feil forestilling at tvangsmedisinering er nødvendig. Det åpnes for ECT uten samtykke. Riktignok påpekes at «Tvang kan reduseres betydelig og i en del tilfeller elimineres helt, uten at det får skadelige konsekvenser.» Men det er påfallende at komplementær ytre regulering (KYR) som kan redusere tvang med 97%, Basal eksponeringsterapi (BET) og «WHO QualityRights blir ikke engang nevnt Dermed støttes psykiatriens endringsresistens.
[I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 9 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7% og i Heidenheim sykehus 0.03% som tvangsmedisineres. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (phvl § 4-2, Ot. prp nr 11 (1998-99) så er tvangsmedisinering i Norge 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg.] Stortinget ga i opptrappingsplanen psykiatrien som oppgave å fremme tilfriskning dvs. recovery. Bergstrøm et a. 2018 falsifiserer at den nåværende overmedisineringsregime fremmer recovery. Ulovlig tvangsmedisinering støtter opp om helseskadene. Dramatisk høye dødstallene med ca. 20 år kortere levetid synes ignorert. Innvirkning av antipsykotika er ikke undersøkt nærmere. Det er underlig og paradoks at staten tror på psykiatrien og dermed skader psykiatrisk pasientenes folkehelse. Styrking av selvbestemmelse og menneskerettigheter ville derfor forbedre folkehelsen. EMD rettspraksis blir misbrukt å ikke foreslå menneskerettigheter på nivå av FN konvensjonene.



Innhold

Brukernes helsetjeneste og å fjerne diskriminerende tvang iht. til Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser ble ikke oppnådd men fravær av forbygging av tortur legitimert 1

Sammenfatning 2

Behandling av folkerettslige forpliktelser 5

Hjelper tvang? 6

Antipsykotikas virkninger og bivirkninger 6

Hvor mange medisineres? 8

Overdødelighet og opp til ca. 25 års kortere levetid 9

Erfaringsdata av recovery 9

Tvungen elektrosjokk blir ikke forbudt 10

Reservasjon mot undersøkelse, diagnostisering og behandling i andre land 10

Konklusjon 11



Sammenfatning

Det refereres til innspillene Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang 23.6.16 (1) og Fra flertallsdiktatur til demokrati som respekterer menneskerettighetene? 13.10.17 (2) med forskning, erfaringer ned tvangsreduksjon, menneskerettskrav, spenningsforhold mot tortur og manglende evidens for langtidsbehandling med antipsykotika.

Utvalget finner riktignok i kapitel 11 at «Tvang kan reduseres». Men effektene er sjelden kvantifisert og norske prosjekter som viser at tvang kan reduseres drastisk mangler. Mange vellykkede utenlandske studier om ansattes kompetanse nevnes i kapitel 11.2.3.1 Utdanning av ansatte. Men eksempelvis er Komplementær ytre regulering (KYR) ble utelatt. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned 99 % . Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. KYR Strategien ble utviklet som en ny komponent i medisinfri Basal eksponeringsterapi (BET), som har gode behandlingsresultater, selv om utvalget ble informert om det. Dermed utfordres ikke psykiatriens endringsresistens. «WHO QualityRights initiative – improving quality, promoting human rights» viser hvordan menneskerettigheter, recovery og å bo uavhengig i samfunnet kan realiseres (11). Substitusjonsmodellen blir forlatt til fordel for beslutningsstøtte. Prosjektet er ikke engang nemnd og støtter dermed opp om tjenestenes forandringsresistens og myten om av tvang er nødvendig. Bare dissensen tar på side 582 opp at WHO har forlatt substitusjonsmodellen til fordel for beslutningsstøtte.

Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 9 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 18 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland. 63 % av pasientene med schizofreni angitt som hoveddiagnose i Norge mottok tvangsmedisinering dvs. tvangsbehandling (phvl §4-4) (Helsedirektoratet 2011). I Zinkels egen sykehus i Heidenheim ble bare 0,03 % av pasientene tvangsmedisinert. I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7%. [Tvangsmedisinering i Norge er 13 doblet dvs. 1285% høyere sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg.] Dermed blir psykiatriens vrangforestilling at tvangsmedisinering er nødvendig falsifisert. Derfor ble det skrevet brev at det er unødvendig med en ny tvangslov. I artiklene "End Coercion in Mental Health Services—Toward a System Based on Support Only" og "Supported Decision Making in the Prevention of Compulsory Interventions in Mental Health Care" beskrives hvordan CRPD ble implementert. Dermed er forslaget i dissensen realistisk å slutte med tvangsmedisinering.

I høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”.

De folkerettslige forpliktelsene er misrepresentert, utelatt og delvis sensurert. Framstillingen synes å bære preg av forsvar av statens tidligere tilsidesettelse av menneskerettslige forpliktelsene. EMD rettspraksis blir misbrukt å innskrenke FN konvensjonsforpliktelser. Praksis av ulovlig tvangsmedisinering foreslåes legitimert med at kravet til sannsynlighet senkes.

Da 9% av pasientene får akutt godt respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger trekker «opp til 93%» sitt samtykke (pbrl § 4-1 annet ledd). Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» Så nødvendig informasjon er ikke bare viktig å gjøre samtykke gyldig men kan gi et løft til behandlernes anseelse og troverdighet. Pasientene ønsker et medikamentfritt behandlingstilbud.

Seponeringseffekter blir feiltolket å være bare være en følge av at sykdommen kommer tilbake og legitimerer vedlikeholdsmedisinering «oppfølging 5 år» som er uten evidens. At kilden mangler for det strider mot godkjenningskrav 3: Verktøyet gir informasjon om hvilke kunnskapskilder som er benyttet.

En kvalitetstyrt forskningsbasert reduksjon av nåværende overmedisineringen dvs. mindre doser til færre pasienter over kortere tid kan halvere uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling (Bergstrøm 2018). Erfaringsdata har i lang tid pekt på det. Tvangsmedisinering støtter opp om overmedisinering av for mange.

Den faglige framstilling av antipsykotikas virkninger og bivirkninger er stort sett nøktern når det gjelder korttidsbruk, men nevner Leucht et al. 2009 for akutt, men unnlater å nevne at 17 % av pasientene gjelder 20% symptomlette som ikke er klinisk observerbar. Leucht et al. 2017 rapporterer om «god respons» 23% for antipsykotika og 14% på placebo det betyr 9%. Når det gjelder vedlikeholdsbehandling blir Leucht et al. 2012 med 27% virkning nevnt. Men at 64% på antipsykotika hadde ingen tilbakefall blir feiltolket til at 64% fikk tilbakefall. Wunderink et al viser at pasienter uten medisin etter 2 år klarte seg bedre angående recovery i et 7 års perspektiv. At det finnes ingen evidens for langtidsbehandling etter 3 år (Leucht et al. 2012, Bjornestad et al. 2017, Sohler et al. 2015) blir underkommunisert. Det har vært mange observasjonsstudier ved siden av Wunderink som viser negativ evidens. Bergström et al. 2018 er en registerstudie for hele Finland som viser at Open dialogue halvere uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling sammenliknet med standardbehandling. Det blir mange bevirkinger nevnt men ikke kvantifisert og dermed skjult at mange av de 11 bivirkningene er større enn de 9% som har god symptomlette. Det blir ikke opplyst at nesten alle (Bergstrøm 2018: 97%) blir medisinert. Framstillingen er selektiv og utelater langtidsskader og møter ikke kravet til streng faglig forsvarlighet.

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur). Departementet skriver videre: «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»

I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”

Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang: «Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik. De mente at de selv stort sett hadde hatt dårlig eller negativ virkning»

Med krenkelse av streng faglig forsvarlighet og nedsettelse av «stor sannsynlighet» til «alminnelig sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 % sannsynlig)» for førstegangbruk er utvalget i et spenningsforhold til forbud mot tortur.

Utvalget følger staten «med å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv» og forsvarer derfor tvangen. Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av:

Dette ble meddelt utvalget, men er utelatt bortsett ØSK observasjonen dvs. A/HRC/34/32, A/HRC/36/37/ og Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization er sensurert bort. Her misrepresenteres menneskerettigheten og den gitte informasjon underslåes.

Utvalgets flertall er «uenig i en så radikal forståelse» å «forby alle særregler om bruk av tvang» men underslår den støtten denne tolkningen har blant andre FN organ enn CRPD komiteen. Tvangsbehandling bør altså forbys ifølge FNs torturtilsyn. Utvalget tror på psykiatriens falske påstand at tvang er nødvendig framfor pasientenes folkerettslige forankrete menneskerettigheter. Den for tortur nødvendige intensjonen dokumenteres i tvangsvedtakene med den diskriminerende begrunnelse «alvorlig sinnslidelse».

Behandling av folkerettslige forpliktelser

Det underslås det faktum at Norge så langt er en sinke når det gjelder menneskerettigheter for folk med psykososiale funksjonsnedsettelser:

Norge har som 130. stat ratifisert KONVENSJON OM RETTIGHETENE TIL MENNESKER MED NEDSATT FUNKSJONSEVNE (CRPD) som forbyr diskriminering av mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne. Den skal sikre respekt for de gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne som er ivaretatt av menneskerettskonvensjonene. 92 stater har ratifisert individuell klageordning, ikke Norge. CRPD Artikkel 15 omhandler «Frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Den valgfrie protokollen til FNs konvensjon av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (FNs torturkonvensjon) vedtatt 2002 har Norge som 68. stat med Prop. 159 L (2012–2013) 17.06.2013 inkorporert nasjonal torturtilsyn i sivilombudsmannsloven § 3a. 59 stater støtter et paradigmeskifte men Norge er ikke blant disse.

Både FNs komité mot tortur(TK), FNs menneskerettighetskomité (SP), FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Universal Periodic Review (UPR) har ikke tatt hensyn til at Norge ratifiserte skandaløst sent og kom med konvensjonsstridige reservasjoner.

I tillegg til CRPD har 4 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, skyggerapport i regi av FFO og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støttet redusering og fjerning av tvang og krevet handling. At Norge er en sinke er uverdig og skandaløst for et land som ser på seg selv som fyrverkeri når det gjelder menneskerettigheter.

Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

I Prop.147 L (2015–2016) ble det lagt til grunn at

”Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta

menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik

disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder

blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til

mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet

både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.”

EMD sikrer minimumsrettigheter for borgerne mot staten. EMK Art 53.Sikring av eksisterende menneskerettigheter understreker at «Intet i denne konvensjon skal bli tolket slik at det begrenser eller fraviker noen av de menneskerettigheter og grunnleggende friheter som måtte være sikret ved noen høy Kontraherende Parts lover eller ved noen andre avtaler den er part i.»

[Lex spesialis og lex posterior regelen gir CRPD forrang over EMD]. Derfor er det et åpenbart misbruk at utvalgets flertall bruker EMD rettspraksis («EMDs praksis også her være retningsgivende») for å svekke interpretasjon av Grunnloven og se bort fra internasjonale folkerettslige forpliktelser. Europarådets Menneskeretskommisar har 26. June 2019 og Europarådets parlamentariske forsamling (PACE) i Resolution 2291 (2019): «Ending coercion in mental health: the need for a human rightsbased approach» krevd om å avskaffe tvang.

Utvalget skriver: M.S. mot Kroatia, 2015, avsnitt 98 «kan oppfattes som langt på vei å redusere spørsmålet om brudd på konvensjonen til et medisinsk-faglig spørsmål: Tiltaket – herunder tvangsbruken – må være faglig forsvarlig (jf. uttrykksmåten «on the basis of the recognised rules of medical science»)». [NIM har i årsboken for 2016 side 94 kritisert at faglig forsvarlighet alene brukes f. eks. i HR-2016-1286-A: "EMD har imidlertid i nyere avgjørelser, etter dommen mot Østerrike fra 1992, lagt til grunn at kravet om medisinsk nødvendighet omfatter «the current legal and medical standards on the issue». Dette innebærer at det ikke bare må ses hen til medisinske standarder slik Høyesterett gjorde. Det må også ses hen til rettslige standarder."] United Nations Special Rapporteurs on the rights of persons with disabilities, Catalina Devandas-Aguilar, and on the right to health, Dainius Pûras uttaler «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria.» Det er altså ikke bare CRPD men også FNs øvereste kompetanse på retten til helse som sikrer personer med funksjonsnedsettelse sine menneskerettigheter. Frihet fra tortur er «jus cogens» dvs. absolutt og veier sterkere enn f. eks. utvalgets tro på psykiatriens uvitenskapelige myter.

Hjelper tvang?

Utvalget diskuterer manglende evidens og dokumentasjon av nytten av tvang. Likevel synes dette ufullstendig i og med følgende ikke er med: Om nytten av tvangsbehandling sier et vedlegg datert 1.2.2010 fra helsedirektoratet til innstillingen Inst. 175 Stortinget (2009-2010) at «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre». Videre «Bruken av tvang i psykiatrien er omstridt. Det er ikke dokumentert at tvang har en positiv virkning.»

En litteraturgjennomgang avslører at «Ut fra den forskningen vi har funnet, er det vanskelig å si at det
foreligger evidens som støtter at det behandlingsmessige utbyttet er bedre for pasientene som
tvangsmedisineres.» (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 2, 2017).

Senter for medisinsk etikk i høringen etter Pausrudutvalget: «Vi har ikke forskningsmessig belegg for å si
at tvangsbehandling har positiv effekt, og vi vet at skadevirkningene ved bruk av tvang i psykisk helsevern
er påtagelige»

Edsvoren erklæring PETER C. GØTZSCHE, MD om tvangsmedisinering:

Conclusions

  1. In my opinion, which is solidly based on scientific facts, administering a psychotropic medication or medications to a patient against his or her will is not in his or her best interest.

  2. In my opinion, there are feasible less intrusive alternatives to administering a psychotropic medication or medications against a patient's will

Gøtzsche avfeies med å være unyansert og hans innsats for transparens og streng vitenskapelig framgangsmåte ignoreres. Dermed taes det ikke hensyn til og det kommer ikke med at:

Tvang i psykiatrien bør forbydes: «(S)amlet set er psykofarmaka den tredjehyppigste dødsårsag i vestlige lande, efter hjerte-kar-sygdomme og kræft» (I KRONIKEN 5. AUG. 2015 oppsummerer i Politikken).

I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse."
"Psykofarmaka er så skadelige, at de dræber over en halv million mennesker hvert år i USA og Europa blandt personer, der er mindst 65 år gamle. Det gør psykofarmaka til den tredjehyppigste dødsårsag efter hjertesygdomme og cancer."

Peter C Gøtzsche konkluderer 10 January 2018 (BMJ 2018;360:k9): «Psychiatry is a disaster area in healthcare that we need to focus on»:

Firstly, the effects of psychiatric drugs are not specific.

Secondly, the research in support of the paradigm is flawed

Thirdly, the widespread use of psychiatric drugs has been harmful for the patients.

Fourthly, all attempts at showing that psychiatric disorders cause brain damage that can be seen on brain scans have failed.

Antipsykotikas virkninger og bivirkninger

I 2017 mente FNs høykommissær for menneskerettigheter at “praksis innen institusjoner for mental helse også strider mot artiklene 15, 16 og 17 i konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. Tvangsbehandling og annen skadelig praksis, som ensom innesperring, tvangssterilisering, bruk av begrensninger, tvangsmedisinering og overmedisinering (inkludert medisiner administrert under falske forutsetninger og uten avsløring av risiko) krenker ikke bare retten til fritt og informert samtykke, men utgjør mishandling og kan utgjøre tortur.” (FN 2017: A/HRC/34/32 ).

Utvalget omhandler antipsykotikas virkninger, bivirkninger og berører med Wunderink litt langtidsbehandling og recovery perspektivet. Men innspillene Fra flertallsdiktatur til demokrati som respekterer menneskerettighetene? (2) og kopi av Helsedirektoratet oppfordres å slutte å legitimere ulovlig tvangsmedisinering som fremmer uhelse (3) til utvalget ble stort sett ignorert.

Utvalget nevner «Utskrivingsratene før og etter innføring av antipsykotika i Norge er blitt undersøkt basert på det daværende psykoseregisteret» av. Ødegard 1964: «Ødegårds konklusjon er at antipsykotika først og fremst har positiv effekt der omgivelsene fra før av ikke er terapeutiske og innrettet mot rehabilitering.» Utvalget unnlater å rapportere resultatet: I perioden 1948-1953 sammenliknet med perioden 1955-1959 gikk «Discharged, but readmitted during observasjon period» opp fra 9,4% til 12,3% mens «Discharged, but readmitted» forandret seg fra 63,2% til 66,7%. MCWALTER et al. 1961 rapporterer liknende resultater. «One episode» gikk opp fra 63% til 69% men også «Relaps cource» fra 21% til 27% for Skottland. Innføringen av antipsykotika førte altså til ingen merkbar forbedring. J. Cole 1959 rapporterer at det før innføring av antipsykotika levde 70% av Delaware Hospital pasienter og 73% av Waren State Hospital pasienter hjemme. Utvalget siterer Wyatt 1991 med 22 undersøkelser «Mens det er klart at noen pasienter blir friske uten nevroleptisk behandling...» Utvalget siterer Whitaker som i 2004 skrev at 40% kan klare seg uten antipsykotika, men unnlater at Whitaker senere i 2018 skrev 60%. Utvalget nevner videre ikke at i de tre tiårene fra 1950-tallet til 1980-tallet ble selvmord i psykiatriske sykehus tidoblet i Norge (Retterstøl 1988). Videre at levetiden er nå ca. 20 år kortere (Wahlbeck et al 2011) og halvparten av dødsfallene i TIPS prosjektet skyldes selvmord (Ingrid Melle et al. 2017). Det var Whitaker og Gøtzsche som krevde disse tallene av TIPS prosjektet offentliggjort.

Antipsykotisk medisin (nevroleptika) er ansett som hjørnestein for både korttids behandling og vedlikeholdsbehandling av psykoser og schizofreni. Alle får tilbud og nesten alle (Bergstrøm 97%) blir medisinert. Reduksjon av psykotiske symptomer oppnåes bare for et lite mindretall (Leucht et al 2009: 1 av 6) er nevnt av utvalget. Men det opplyses ikke at det gjelder minimum symtomlette respons (dvs. 20%) som ifølge Bagnall et al. 2003 ikke er klinisk observerbart. Derfor er Leucht et al. 2017 med god respons for 23% og 14% placebo lik 9% mer realitetsnær. Tilbakefall hindres for et mindretall (reinnleggelse Leucht et al 2012 1 av 5) men fører til avhengighet, dvs. skaper psykotiske symptomer ved seponering. Utvalget sier om Leucht et al. 2012 «vi ikke vet stort om den langvarige effekten av behandling med antipsykotiske midler». Dette er skjønnmaling, ordlyden er « nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years».Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (ISBN 978-82-8121-958-8).

Utvalget går nevner ikke den evidens som finnes for medisinfri behandling. Det hadde vært nødvendig pga. at psykiaterne påstår at for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet" som ble brukt mot medisinfri behandling mangler forankring i virkeligheten. Motstanden knyttet til medisinfrie alternativer i behandlingen av psykoselidelser fremstår som et gufs fra den paternalistiske psykiatri – en tid verken pasienter eller fagfolk ønsker seg tilbake til.

Sohler et al. 2015 blir refereres med konklusjonen var interessant: «De fant ikke støtte for Whitakers påstand (om langtidsskade), men de fant på den andre siden heller ikke støtte for at det går bedre med pasienter som tar antipsykotika.» Whitakers svarene «Psychiatry’s Evidence Base For Antipsychotics Comes Crashing to the Ground» og «Psychiatry Defends Its Antipsychotics: A Case Study of Institutional Corruption» blir utelatt. Konklusjonen er:

The studies that tell of 60% of unmedicated first-episode patients recovering, and of better long-term outcomes for unmedicated patients, speak of an opportunity for psychiatry to grasp: they could change their protocols and give a chance to people who suffer a psychotic episode to recover and get on with lives unburdened by the many adverse effects of antipsychotics. There is an “evidence base” that tells of new possibilities for people so diagnosed.

Whitaker viser negative langtidseffekter spesiell svekking av recovery som støtter nytenkning dvs. en mer selektiv bruk av antipsykotika (7).

Danborg et al. 14 September 2019: «Benefits and harms of antipsychotic drugs in drug-naïve patients with psychosis: A systematic review» konkluderer: «The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable...We believe there is no justification for using antipsychotics in patients with psychosis or schizophrenia spectrum disorders, particular not as long-term treatment. Patients should not be subjected to forced treatment with antipsychotics, as it is impossible to argue that this is in the patient’s own interest.»

Ketil Lund skriver i PSYKISK HELSE nr. 3 2017: Tvang: – Ny lovendring ikke nok (2): «Det er forstemmende at gjeldende tvangsmedisineringspraksis, som et offentlig utvalg for snart seks år siden fastslo er ulovlig, bare fortsetter....Fylkeslegen er nærmest et latterlig klageorgan».

I Lov og Rett 05 / 2017 (Volum 56). Psykisk helsevern og tvangsmedisinering skriver Aage Thor Falkanger. Side: 257-258 (1): "Tatt i betraktning at tvangsmedisinering ligger i legalitetsprinsippets kjerneområde, bør kravene til begrunnelse være strenge. Overflatiske standardformuleringer – uten forankring i forsknings-belagt kunnskap og den konkrete pasientens tilstand – vil ikke holde."
«Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår ":
"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Hvis det stemmer som Fylkesmannen skriver, at «dersom Fylkesmannen skal legge til grunn at ‘stor sannsynlighet’ innebærer et sannsynlighetskrav på 50 % eller høyere, vil dette kunne innebære betydelige endringer i behandlingspraksis» kan ikke ombudsmannen se annet enn at dagens behandlingspraksis er ulovlig. Dersom dette stemmer, gir en slik ulovlig praksis grunn til alvorlig bekymring.
Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren." »

Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering Ketil Lund. Tidsskr Nor Legeforen 2019 (4) To nylige saker tydeliggjør at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig. Praksisen må umiddelbart opphøre, og ofrene må kompenseres.

Erfaringene fra andre land viser det er mulig å forby tvangsbehandling inkludert tvangsmedisinering (Legetidsskift 21.02.2017).

«(U)tvalget merket seg den tyske forfatningsdomstolens (Bundesverfassungsgericht) avgjørelse av 26. juli 2016 (1 BvL 8/15) fordi den gir uttrykk for interessante vurderingsmønstre. Pasienten som var under vergemål ga ikke samtykke til en operasjon og døde av brystkreft før saken ble endelig avgjort og lar seg derfor åpenbart ikke overføre til situasjoner der psykiatere anser at det foreligger helsefare pga. av manglende psykiatrisk behandling. Tvangsbehandling begrunnet i fare for seg selv og andre var forbudt i ca. 1 og 1/2 år av forfatningsdomstolen i Tyskland. Martin Zinkler Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience (Tidsskrift av den Norske legeforeningen 21.7.17) (4,5) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet for psykose/schizofreni i det psykiske helsevernet (SINTEF A26086 ISBN 978‐82‐14‐05679‐2). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

I Norge har det i 2 årtier en tverrpolitisk målsetting å oppnå økt frivillighet i psykisk helsevern, og et mål at mest mulig av behandlingen skal være frivillig. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. Allerede i 2012 hadde halvparten av statene i EU ingen tilleggskriteriet bedring som står for 3/4 av tvangsvedtak i Norge. På tross av mange frivillige forsøk økte tvangen ca. en tredjedel.

Hvor mange medisineres?

En rapport fra Sintef viser at opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det tyder på at mange non-respondere får antipsykotisk behandling under press eller tvang, og det er kanskje ikke overraskende om en del av dem engasjerer seg for endringer.

Bergstrøm et al. 2018 rapporterer at 97% av pasienter med psykose diagnose i Finland får antipsykotika på et eller annet tidsrom.

Overdødelighet og opp til ca. 25 års kortere levetid

Psykiater Siri Nome har undersøkt dødsfall ved Sandviken psykiatriske sykehus i Bergen. Psykisk syke lever 25 år kortere enn andre folk

Utvalget konstaterer: «Det er en kjent overdødelighet blant personer med alvorlige psykiske lidelser, men det er usikkert om dette skyldes lidelsene i seg selv, ledsagende problemer eller behandlingen. Det er ikke påvist noen sikker sammenheng mellom dødelighet og bruk av antipsykotiske midler, men spørsmålet er under debatt». Her refereres Jari Tiihonen som feilaktig påstår at antipsykotika forlenger livet. Men det blir ikke tatt opp hvor alvorlig problemet er, dvs. ca. 25 års kortere levetid.

Det skjedde en dramatisk økning av selvmord fra 1875-1924 til 1994-98. Healy, D. Harris, M. at el. (2006) Lifetime suicide rates in treated schizophrenia: 1875-1924 and 1994-1998, In Brit J. of Psych, 18, 8, p. 223-228: The suicide rate in schizophrenia between 1875 and 1924 was 20 per 100 000 hospital years, a lifetime rate of less than 0.5%. The suicide rate for all psychoses was 16 per 100 000 hospital years. Current rates of suicide for schizophrenia and other psychoses appear 20-fold higher.

Videre er det en dramatisk økning av selvmord i sykehus fra 50-tallet til 80-tallet. I midten av 50-tallet ble nevroleptika / antipsykotika introdusert. I de tre tiårene fra 1950-tallet til 1980-tallet ble selvmord i psykiatriske sykehus tidoblet i Norge (Retterstøl 1988), og økte fra 50 til 400 per 100 000 i veteran (V.A.) sykehus i USA (Farberow 1975). Lignende tendenser er rapportert fra mer enn 8 land (Chart 1: Bowers et al. 2008).

Høy redusert levetid for psykiatriske pasienter fortsatte på 2000-tallet. Resultater for flere land er "Standardized Mortality Ratios (SMR) for 1970, 1980 og 1990 var henholdsvis 1,8, 3,0 og 3,2" (John McGrath et al. 2008), dvs. dødelighetstallet fortsetter å øke.
David Healy et al. 2012: Mortality in schizophrenia and related psychoses: data from two cohorts, 1875–1924 and 1994–2010. "Den mest slående i denne studien er at eliminering av selvmord i schizofreni ville gjenopprette levetiden til normal." «The importance of the historical cohort in this study is that it demonstrates that suicide is not an inherent risk of schizophrenia. The historical data suggest that there is something about the modern delivery of care that contributes to suicide as an outcome»

Erfaringsdata av recovery

Det foregår et skifte av oppmerksomheten fra symptomer over til recovery. Det er politikk på nasjonalt nivå i mange stater f. eks alle engelsktalende land og i Norge fremmet med opptrappingsplanen. Ifølge Nasjonale retningslinjer for psykoselidelser bør «Ressurser og bedringsprosess hos den enkelte (...) tillegges stor vekt når en prioriterer behandling og oppfølging, jf. Recoveryorientert praksis.» Det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al. 2009 PORT Treatment Recommendations). Forsiktigere medisinering med mindre doser til færre pasienter blir mainstrean.

I lys av manglende evidens for vedlikeholdsbehandling over mer enn 3 år blir naturalistiske studier, registerstudier og kohortsstudier om langtidsbehandling interessant.

Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012), Harrow et al 2014 langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5%.
Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med nevroleptika. Harrow, M. & Jobe, T.H. (2017) konkluder i “A 20-Year multi-followup longitudinal study assessing whether antipsychotic medications contribute to work functioning in schizophrenia”:

“Negative evidence on the long-term efficacy of antipsychotics have emerged from our own longitudinal studies and the longitudinal studies of Wunderink, of Moilanen, Jääskeläinena and colleagues using data from the Northern Finland Birth Cohort Study, by data from the Danish OPUS trials (Wils et al 2017) the study of Lincoln and Jung in Germany, and the studies of Bland in Canada,” (Bland R. C. and Orn H. (1978): 14-year outcome in early schizophrenia; Acta. Psychiatrica Scandinavica 58,327-338) the authors write. “These longitudinal studies have not shown positive effects for patients with schizophrenia prescribed antipsychotic for prolonged periods. In addition to the results indicating the rarity of periods of complete recovery for patients with schizophrenia prescribed antipsychotics for prolonged intervals, our research has indicated a significantly higher rate of periods of recovery for patients with schizophrenia who have gone off antipsychotics for prolonged intervals.”

Harrow, M. & Jobe, T.H. (2018) :

Wunderink et al in the Netherlands, our own Chicago Followup Study, the Suffolk County study of Kotov et al in the US, and the long-term data provided by the Danish OPUS trial, the AESOP-10 study in England, the Finnish Birth Cohort Study, the Alberta Hospital Follow-Up Study in Western Canada, and the international follow-up study by Harrison et al are research programs included samples studied from 7 to 20 years. Unlike short-term studies, none of them showed positive long-term results.

Nevroleptika for færre pasienter over kortere tid og med minimale doser fremmer recovery.

Jaakko Seikkula et al 2010 (Journal Psychosis Volume 3, 2011 - Issue 3) fant 80% recovery langtids effekt for første episode psykotiske pasienter behandlet med «Open Dialogue Therapy» i Western Lapland: Dette viser fordelene ved å bruke ikke mye medisiner støttet av psykososial omsorg. 19 % var uføretrygdet eller syk etter 5 år med 17% på nevroleptika (Scientific Symposium). Med 75% på nevroleptika etter gjeldene retningslinjer var 62 % uføretrygdet eller syk etter 5 år (5). Sammenliknet med Open dialogue tilsvarer det omtrent 40 % økning i uføretrygd/sykdom, mens recovery ble redusert med ca. 40%.

Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD. Denne registerstudie beskriver fakta/realitet i Finland. Drastisk reduksjon av nevroleptika bruken gir bedre behandlingsresultater.

Edsvoren erklæring Robert Whitaker 1. June 2016 oppsumerer:

In summary, the research literature reveals the following:
a) Antipsychotics increase the likelihood that a person will become chronically ill.
b) Long-term recovery rates are much higher for unmedicated patients than for those who are maintained on antipsychotic drugs.
c) Antipsychotics cause a host of debilitating physical, emotional and cognitive side effects, and lead to early death.
d) The new “atypical” antipsychotics are not better than the old ones in terms of their safety and tolerability, and quality of life may even be worse on the new drugs than on the old ones.

Tvungen elektrosjokk blir ikke forbudt

Praksisen med tvungen elektrosjokk basert på nødrett blir ikke forbudt. I tillegg åpner flertalet i tvangslovutvalet nå for lovhjemmel for elektrosjokk uten samtykke, som kan føre til øket omfang av slike overgrep. Side 36 av NOU2019:14 ordlegger seg slik: «Utvalgets flertall anbefaler derfor at det lovfestes en snever adgang til bruk av ECT som et livreddende tiltak. Det skal kunne brukes mot personer som ikke motsetter seg tiltaket, men som mangler beslutningskompetanse. Det er altså ikke tale om bruk av tvang.» Side 592: «Utvalgets flertall (alle medlemmene unntatt Erichsen og Gitlesen) ser store vansker med et totalt forbud mot bruk av ECT uten eget samtykke.» Det vil altså si at om du er så langt nede at du ikke klarer å si nei når du meiner nei, er det lov for psykiatrien å overkjøra deg. Derfor er det feil av utvalget å påstå at dette ikke er tvang.

Reservasjon mot undersøkelse, diagnostisering og behandling i andre land

Reservasjon er bare mulig hvis det foreligger erfaringer med tvag og tvangsmedisinering og må godkjennes av en nemnd. I andre land er det muligheter å reservere seg eksempelvis: «I deny the existence of any psychiatric illness, and instead consider the use of psychiatric jargon and psychiatric diagnoses as slander and a serious assault to my personality, and forced detention in a psychiatry as a serious violation of my right to freedom, and as I consider any type of psychiatric force treatment as torture and the most serious degree of grievous bodily harm, I wish to, pursuant to § 1901 a German Civil Code, establish an advance directive in order to protect myself from being given such diagnoses, i.e. slander and its consequences, by refusing to be subjected to the following medical procedures: A) Under no circumstances may I be given any psychiatric diagnosis. I hereby prohibit all psychiatric specialists from examining me, in the same way as I prohibit all doctors who wish to examine me from attempting to give me any of the diagnoses listed in chapter 5 of the International Statistical Classification of Diseases (currently ICD 10th revision). B) I strictly refuse ... Treatments by a psychiatric specialist...»

Konklusjon

Psykiatrien har sabotert et tverrpolitisk ønske om reduksjon av tvang i 20 år. Målet om recovery ble ikke fulgt opp. VGs reportasjer om beltelegging dokumenterte et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Npf sin høringsuttalelse er uten ordene selvbestemmelse, menneskerett og torturfrihet. 20 år med diskusjon, strategier og konferanser synes bortkastet. Psykiatrien hever seg over loven og påberoper seg faglige nødvendigheter, men et forkvaklet forhold til virkeligheten, evidens og forskning oppfyller under ingen omstendigheter de «strenge faglige krav» som kreves i forhold til at ulovlig tvangsmedisinering ikke er tortur. Det var derfor på sin plass å fase ut beltelegging, men det er naivt å tro at en fortsatt skjønnsbasert lovverk vil oppnå den ønskete tvangsbegrensning.

Utvalgets flertall har «stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene...Dette er ikke mulig å få til på kort sikt. (side 572/573)» Så belønnes årtier med ulovlig tvangsmedisinering med at kravet til sannsynligheten «reduseres til vanlig sannsynlighet» (side 577). Det er underlig at utvalgets flertall skriver «Utvalget skal her bemerke at spørsmålet om man skal eller ikke skal ha hjemmel for tvangsmedisinering må avgjøres av Stortinget som lovgiver». For så å legitimere årtier med tilsidesettelse av Stortingets lover til fordel for en ulovlig psykiatrisk praksis. Utvalget finner mye litteratur som viser at reduksjon av tvang er realistisk. Men WHOs prosjektet som hjelper tjenesten å lære å respektere pasientenes selvbestemmelse ignoreres, f. eks. Protecting the Right to Legal Capacity in Mental Health and Related Services—Who Quality Rights Training to Act (11). Når utvalgets selv finner «Tvang kan reduseres betydelig og i en del tilfeller elimineres helt, uten at det får skadelige konsekvenser... For å redusere tvangsbruken kreves det først og fremst en vilje til endring» er det vanskelig å følge at tjenestens motstand ettergis og pasientenes helsetjeneste dermed ikke etterleves.

Utvalgets systematiske gjennomgang av tilgjengelig kunnskap viser at tvang i mange tilfeller kan forebygges. «Lovisenberg Diakonale sykehus AS har erfart en dramatisk nedgang i bruken av tvang...Lovisenberg sykehus klart å redusere bruken av beltelegging med 85 prosent i en akuttpost». Det finnes prosjekter altså som viser at tvang kan reduseres. Men Vestre Vikens komplementær ytre regulering (KYR) anvendt i en egen KYR-seksjon ble utelatt. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned fra 23,5 i periode 1 til 3,4 i periode 2 og 0,3 i periode 3 (99 % nedgang)». Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 53, nummer 7, 2016, side 518-529. Effekten av komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak). Dermed er forslaget i dissensen realistisk å slutte med tvangsmedisinering og forbud mot bruk av ECT uten eget samtykke og å basere en framtidig lovgivning utelukkende på nødrett. Flertallets frukt at «tvangsbehandling med medikamenter er nødvendig» for å hindre vesentlig helseskade er dermed vist å være ubegrunnet.

Forslag baserer seg på fortsatt tvang basert på skjønnsbaserte vurderinger av beslutningskompetanse og «vesentlig helseskade» og vil derfor ikke oppnå visjonen om nullvisjon av tvang.

Det er naturlig at utvalget ser på klinisk praksis og rettspraksis. Framfor å finne løsninger for at klinisk praksis møter folkerettslige krav, er nåværende praksis styrende for fortsettelse av bl. a. ulovlig tvangsmedisinering og elektrosjokk uten samtykke. Oppdraget var å finne løsninger som ivaretar Norges folkerettslige forpliktelser. Men utvalget gjør det motsatte: psykiatriens praksis og rettspraksis blir brukt til å argumentere mot menneskerettslige forpliktelser. Særlig feil er det når det gjelder EMD rettspraksis. EMK er en minstenorm som skal ikke brukes å svekke borgernes menneskerettigheter. Eksempelvis kunne Tyskland ikke påklage forfatningsdomstolens underkjenning av tvangslovene, med påstand om faglig forsvarlig tvang ikke lengre kunne gjøres. Stater er ikke berettiget å klage pga. EMK (fra 1950) artikkel 5, 1e «lawful detention ...of persons of unsound mind» strider mot CRPD. EMD kan ikke brukes å ta fra borgerne rettigheter som er over EMK minstenorm (EMK artikkel 53: «Nothing in this Convention shall be construed as limiting or derogating from any of the human rights and fundamental freedoms which may be ensured under the laws of any High Contracting Party or under any other agreement to which it is a Party.»). Utvalget hadde oppgaven å virkeliggjøre FN menneskerettigheter og bruker EMD rettspraksis å bortforklare borgernes menneskerettigheter og fortsette statens legitimering av tortur.


PS: NIM har i årsboken for 2016 side 94 kritisert HR-2016-1286-A dommen som brukes: «Høyesteretts praksis – Særlig om forbudet mot umenneskelig og inhuman behandling og bruk av tvang etter psykisk helsevernloven». Nyere EMD rettspraksis er ignorert. «Den rettslige standarden EMD har lagt til grunn innebærer at tvang og andre tiltak pasienten ikke samtykker i, bare kan iverksettes når det er siste utvei og eneste mulige virkemiddel for å forhindre umiddelbar eller nært forestående skade på pasienten selv eller andre. I motsetning til Høyesteretts tolkning av artikkel 3, vil EMDs tilnærming i senere avgjørelser i større grad aktualisere hvorvidt tvangsbehandling av hensyn til pasientens egen helse, innenfor rammen av psykisk helsevernloven, etter omstendighetene kan være i strid med EMK artikkel 3»


Andre høringsuttalelser:


Vedlegg:

  1. Innspill til tvangslovutvalget: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang 23.6.16

  2. Innspill til tvangslovutvalget: Fra flertallsdiktatur til demokrati som respekterer menneskerettighetene? 13.10.17.

  3. kopi til tvangslovutvalget 20.5.19: Helsedirektoratet oppfordres å slutte å legitimere ulovlig tvangsmedisinering som fremmer uhelse

  4. Ketil Lund. Sivilombudsmannens uttalelser om ulovlig tvangsmedisinering. Tidsskr Nor Legeforen 2019 doi: 10.4045/tidsskr.19.0130 https://tidsskriftet.no/2019/02/debatt/sivilombudsmannens-uttalelser-om-ulovlig-tvangsmedisinering

  5. Robert Whitaker (2016). The case against antipsychotics. Mad in America Foundation: https://www.madinamerica.com/2016/07/the-case-against-antipsychotics/

  6. Psychiatry Defends Its Antipsychotics: A Case Study of Institutional Corruption. MIA Report: Lieberman says critics of the drugs "create mischief for their own nefarious purposes." By Robert Whitaker - May 21, 2017: https://www.madinamerica.com/2017/05/psychiatry-defends-its-antipsychotics-case-study-of-institutional-corruption/

  7. Robert Whitaker, February 2017, Stiftelsen Humania: Rethinking Antipsychotics (pdf)

  8. Scientific Symposium. Pharmaceuticals – risks and alternatives. The 15th of October 2016 in Gothenburg, Sweden. Jaakko Seikkula, Professor of Psychotherapy, Clinical Psychologist, Finland. Naturalistic study designs for developing the system to reduced medication http://extendedroom.org/en/scientific-symposium/

  9. Dagens Medisin. ANTIPSYKOTISK MEDISIN. Langvarig bruk reduserer tilfriskning for mange pasienter (40%) (papir utgave: side 32, side 33). https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/24/langvarig-bruk-reduserer-tilfriskning-for-mange/

  10. 30. January 2017: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway on forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955

  11. WHO. 2017. Protecting the Right to Legal Capacity in Mental Health and Related Services—Who Quality Rights Training to Act, Unite and Empower for Mental Health (Pilot Version). WHO/MSD/MHP/17.5, Licence: CC BY-NC-SA 3.0 IGO. Geneva: World Health Organization.

  12. Martin Zinkler, Kliniken Landkreis Heidenheim gGmbH. Responding to Crises - Alternatives to Hospital. Trieste 23rd Sept 2019