[Wikipedia
artikkel]
[Ytringsfrihet]
[Styring
og ledelse] [NILF
forsker får refs pga. leserbrev] [Hva
brukes økt makt til i HiST?]
Nedkvitne
dommen og presseartikler
Den avsatte professoren Arnved Nedkvitne krevde
avskjedsvedtaket
kjent ugyldig når han gikk til sak mot staten ved Universitetet i
Oslo. Universitetet mente på sin side at den tidligere professoren i
middelalderhistorie har brutt tjenestemannslovens § 15 og dermed
”krenket sine tjenesteplikter”, og har opprettholdt avskjedigelsen.
Saken ble brakt inn for
Oslo tingrett og forhandlet fra 11. januar
2010 til 18.1.2010. Dom
med
saksnr. 09-043651TVI-OTIR/05
ble avsagt 29.1.10 (pdf).
Avskjedigelsen ble oppretthold. Ankesaken ble behandlet fra 18.1. til
26.1.2011 i Borgating lagmannsrett, der forsvaret fokuserte på
akademisk frihet og ytringsfrihet som den framgår av Den europeiske
menneskerettskonvensjons (EMK) artikkel 10. Borgarting lagmansrett
ga 11.3.2011 ikke medhold i dom med saksnr. 10-069877ASD-BORG/01. I juni 2011 avslo Høyesteretts ankeutvalg (Saknr. 2011-888) å behandle
Nedkvitnes anke, slik at dommen er rettskraftig fra samme tidspunkt.
Kritikk av dommen
I
dommen ble først avgjørelser i den europeiske menneskerettsdomstolen
gjennomgått: Retten vurdere forholdet til EMK og konkluderer i hovedsak med at et avskjedsvedtak som
baserer seg på andre forhold enn ytringer ikke kan defineres som en sanksjon i
strid med artikkel 10. Så blir avskjeden
hovedsaklig begrunnet med uteblivelsen fra møter: "Slik lagmannsretten
ser det, fremstår unnlatelsen av å komme i møter som bærende for
avskjedsvedtaket". Dommen slår fast at saken ikke dreier seg om
ytringsfrihet for
akademisk ansatte. «Det er ikke ytringene i seg selv, men de
konsekvenser de over
tid har hatt for arbeidsmiljøet for en del kollegaer, herunder
kollegaer i ledelsen ved instituttet, og Nedkvitnes unnlatelse av å gå
i reell dialog om disse forholdene, som i hovedsak bærer
Avskjedsvedtaket» heter det i dommen. Å skille ytringene fra
konsekvensene strider mot grunnlovfesting av ytringsfriheten se
St.meld.
nr. 26 (2003-2004) 2.1.3
Grunnlaget for regulering av ytringsfriheten: "Det må (...)
være rom for ytringer
som både sjokkerer, fornærmer og forstyrrer («shock, offend or
disturb»)".
I dommen blir ytringene gjenngitt men hvor er bevisene for virkningen
skade på arbeidsmiljøet? Ledelsen ønsket å oppnå i møtene at
professoren moderer seg, men det synes ifølge dommen ikke
at ytringens konsekvensene for arbeidsmiljøet
kunne vært en tvingende "bærende" avskjedsgrunn. Det er
altså uteblivelsen fra møter som ikke hadde noe reell
betydning
som er
begrunnelsen for avskjedigelsen. Indirekte blir således
ytringsfrihetens
sterke stilling bekreftet (man kan si hva man vil, hvis man møter), men
uteblivelsen av møter uten reell betydning er uforholdsmessig og en
utilstrekkelig grunn
for noe så alvorlig som en avskjed: Et svikt i
logikken og evnen å resonnere. Lagmannsrettens dom
presenterer vitnene på en partisk måte. Mange gode
vitner til fordel for avskjedigete som ble referert i pressen, men som
er fullstendig neglisjert i dommen. Derimot er UiOs vitner
referert. Et eksempel er at Haakon
Benestad, som var prorektor i perioden då Nedkvitne vart oppsagd, hadde
forsøkt å finne alternative forslag til løysning på konflikten. "Eg
sendte e-post til rektor Geir Ellingsrud, og føreslo å gjere noko
mindre drastisk enn å seie opp Nedkvitne. Det vakte ein enorm reaksjon
som eg enno ikkje forstår. Eg vart kalla inn på teppet, og fekk
skriftleg åtvaring om at dette kunne få følgjer for meg og mi rolle som
prorektor, forklarte Benestad i si rettsforklaring." Hvordan skal da en
dialog være mulig?
Både
rettsreglene on det grunnlovfeste menneskerett ytringsfrihet, logikken
i resonnenmentene og fakta som ikke passer sammen med resultatet blir
skadelidende. En konflikt om prioriteringer av organisasjonen blir av
ledelsen omdefinert til en personalsak og lagmannsretten slutter seg
til dette syn uten å vurdere sakens innhold.
Ytringsfrihet er et grunnlovsfestet menneskerett «skal
ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.» (§ 3 menneskerettsloven).
Derfor må det bevises at ytringene "på vesentlig grad (har) skadet
arbeidsmiljøet som kan være et relevant hensyn
ved vurderingen av om ytringene ikke er i strid med lojalitetsplikten" (Sivilombudsmannen 10.3.09). Ombudsmannen har tidligere, bl. a. i sak inntatt i årsmeldingen for
2007 side 107 (somb-2007-31) lagt til grunn at en arbeidsgiver ikke har
adgang til å reagerer på en ansatts ytringer, med mindre det
"foreligger en åpenbar risiko for skade på arbeidsgiverens legitime og
saklige interesser". "Den arbeidsrettslige lojalitetsplikten
er
en plikt til å opptre lojalt i forhold til den virksomhet man arbeider
i. Dette betyr at det er virksomheten som sådan arbeidstaker skal være
lojal mot." (Ot.prp.
nr. 84 (2005-2006) Om
lov om endringer i arbeidsmiljøloven (varsling) 4.2.3 Hvem
lojalitetsplikten retter seg mot). Det er i utgangspunktet
altså ikke ledelsen eller personer. Lagmannsretten har ikke i det hele
tatt vurdert om innholdet i engasjementet f.
eks. innsatsen for middelalderhistorie, grunnforskning, arbeidsmiljøundersøkelse,
varsling og åpenhet er
i virksomhetens interesse.
Det blir i dommen ikke ført bevis på at arbeidsmiljøet er skadet i
vesentlig grad. Lojalitet gjelder organisasjonen ikke ledelsen.
Sammenhengen ytringenen ble uttalt i og ledelsens dårlige behandling av
Nedkvitne er utelatt. En helhetsvurdering av om ytringene i strid med
lojalitetsplikten har skadet arbeidsmiljøet på vesentlig grad
mangler. Dermed kan ledelsen avskjære en diskussioner om f. eks.
faglige prioriteringer med å omdefinere saken til å være en personalsak.
Lov om styrking av
menneskerettighetenes stilling i norsk
rett
(menneskerettsloven) fra 1999 bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i
(menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå
foran bestemmelser i annen lovgivning.» Den Europeiske
mennekerettskonvensjonen (EMK) og avgjørelser i den Europeiske
menneskerettsdomstolen (EMD) går foran den ulovfestete
lojalitetsplikt. Men lagmannsretten uttaler: "Etter det lagmannsretten
har lagt til grunn ovenfor, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til
Nedkvitnes anførsler knyttet til ytringsfriheten og EMK artikkel 10."
St.meld.
nr. 26 (2003-2004) styrket
ytringsfriheten ytterlige
30. september
2004 med
grunnlovsfesting av ytringsfriheten utover den før gjeldende
rett og blir av lagmannsretten ignorert til fordel for avgjørelser fra
2002 og før. Om forholdet mellom ytringene og virkningene står der i 2.1.3
Grunnlaget for regulering av ytringsfriheten:
"Det må – som Den europeiske
menneskerettsdomstol (EMD) har uttalt i en rekke saker – være rom for
ytringer
som både sjokkerer, fornærmer og forstyrrer («shock, offend or
disturb»)". At Grunnloven går foran menneskerettsloven er
således
ikke tatt hensyn til. Arbeidsmiljøloven har i § 4-2 bestemmelser om medvirkning og
"å gi arbeidstaker mulighet til selvbestemmelse, innflytelse og faglig ansvar" som ikke er vurdert.
Hvordan står det til med arbeidsmiljøet? Arbeidsmiljøunmdersøkelser viser at bare halvparten
av statsansatte er fornøyd med nærmeste leder. Statlige
ledere holder ikke mål. En
av to slakter sjefen. Riksrevisjonen kritiserte NAV,
psykiatrien, barnevernet, Jernbaneverket, Veivesenet, Oljefondet,
sykehusene, Norsk Tipping, Innovasjon
Norge, Skatteetaten, Landbruksdepartementet.
NAV som forvalter en tredjedel
av statens utgifter fikk knusende
kritikk: Regnskapet
ble ikke godkjent. Allikelvel er ”i praksis imidlertid den
øredøvende
taushet å være kanskje det mest karakteristiske når det gjelder
arbeidstakeres uttalelser" (Henning Jakhelln: "Ytringsfrihet i
arbeidsforhold") på tross av det grunnlovsfestete menneskerett
ytringsfrihet. Mange ledere synes
ikke å tåle kritikk og er derfor omgitt av
løgner. Hvordan skal man finne ut hvorfor halvparten av ansatte er misfornøyd med sjefen, når ingen sier ifra?
Ordlyden "illojal,
personlig belastende, unødig støtende eller krenkende" ble brukt
allerede 1997 (Ytringsfridom og lojalitetsplikt for kommunalt
tilsette, Ingunn Elise Myklebust, 1997) og er gjengitt i St.meld.
nr. 26 (2003-2004) pkt 4.11.2 som gjeldende rett (sml.
Sivilombudsmannens årsmelding 1995 s. 43 (på s. 49)) som "gjeldende
rett". I dommen
står pkt. 4.11 som ikke opplyser at det er gammel ikke ny
rett.
Noen momenter i
rettsutviklingen siden 1995 er:
- St.meld.
nr. 26 (2003-2004) styrket
ytringsfriheten
30. september
2004 med grunnlovsfesting utover den før gjeldende
rett.
- Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk
rett
(menneskerettsloven) bestemmer i § 3 at «Bestemmelsene i
(menneskeretts-)konvensjoner og protokoller (...) skal ved motstrid gå
foran bestemmelser i annen lovgivning.»
- Utgangspunktet
etter Grunnloven § 100 og EMK art 10 er at arbeidstaker fritt kan ytre
seg på egne vegne. Det innebærer at han i utgangspunktet har rett til å
uttale seg kritisk om faktiske forhold på arbeidsplassen eller delta i
debatt om spørsmål som berører virksomheten, også om virksomheten blir skadelidende, se
Ot.prp.nr 84 (2005-2006) pkt 4.
- "Det
rettslige utgangspunkt om ytringsfrihet gjelder fullt ut for offentlige
ansatte" ... "Dersom en arbeidstagers ytringer eller den formen
ytringene fremføres i på vesentlig grad (har) skadet
arbeidsmiljøet, kan være et relevant hensyn ved vurderingen av
om ytringene ikke er i strid med lojalitetsplikten" (Sivilombudsmann
sak 2008/1808, 10.3.09).
- St.meld. nr. 26 (2003-2004): 2.1.3
Grunnlaget for regulering av ytringsfriheten: "Frykten
for å bli rammet av sanksjoner kan gjøre at folk ikke ytrer seg, selv
om ytringene ikke er ulovlige. Det gjelder særlig dersom
ytringsfrihetens grenser er uklare. Det må også legges vekt på at ikke
alle makter å ikle sine ytringer en «spiselig» form. Dette er blant de
forhold som taler for en vid toleranse både for avvikende standpunkter
og den formen de gis. Det må – som Den europeiske menneskerettsdomstol
(EMD) har uttalt i en rekke saker – være rom for ytringer som både
sjokkerer, fornærmer og forstyrrer («shock, offend or
disturb»)"
- Utfordringen med styrket ytringsfrihet er
nemlig ifølge St.meld.
nr. 26 (2003-2004) (se 4.11.5
Departementets vurderinger)
at «arbeidsgivere må lære seg
toleranse for uenighet og kritikk - styrke sin «dannelse» - og lære seg
å bruke motinnlegg og korrigerende ytringer som viktigste virkemiddel,
fremfor arbeidsrettslige tiltak mot den ansatte». ... "Generelt bør
arbeidsgivere sørge for et klima på arbeidsplassen som sikrer at
relevant informasjon – herunder kritiske ytringer". "Ytringsfriheten er
en av de grunnleggende menneskerettighetene, mens arbeidsgiverens krav
på lojalitet ikke har samme grunnleggende status". "Som et
utgangspunkt bør bare ytringer som påviselig skader eller påviselig kan
skade arbeidsgivers interesser på en unødvendig måte anses som
illojale. Utgangspunktet bør også være at det er arbeidsgiver som må
bevise at virksomheten er påført eller kan påføres skade."
Kritikk
av dommen i Oslo tingrett
I
dommen er denne rettsutvikling etter 1995 bare referert som:
"Utgangspunktet
etter Grunnloven § 100 og EMK art 10 er at arbeidstaker fritt kan ytre
seg på egne vegne."
Tingretten avviste å
høre professor Jan Fridthjof Bernt av lederen av
Bernt-utvalget, NOU 1993: 24 Lov
og rett i Norgesnett som forelso felles lov for
universiteter, statlige og vitenskapelige høgskoler om de rettslige
sidene spesielt akademisk frihet.
På bakgrunn av den rettslige utviklingen
siden 1995 er det feil at dommen
fastslår: "Det er ikke grunn til å gå nærmere inn på
grensen mot ytringsfriheten og den akademiske frihet, fordi saken ikke
reiser slike grensespørsmål. Tvisten gjelder ikke spørsmålet om hans
frihet til å ta opp de temaene han har ytret seg om, men derimot om
hans ytringsform innebærer en krenkelse etter bestemmelsen."
Her
mangler en helhetsvurdering og avveiing
(proporsjonalitetsprinsipp) mellom den måten
Nedkvitne ble behandlet på, innholdet av kritikken og den form som
ble valgt for motmæle. For ansettelsesforhold gjelder et generelt
prinsipp om gjensidig lojalitetsplikt, jf. Rt. 1990 s. 607 s.
614. Akademisk frihet er særlig viktig for
universitetene.
Det
grunnlovsfestete menneskerett ytringsfrihet blir parkert og dommen
fastslår: "Derimot setter den (lojalitetsplikten) grenser for hva
arbeidstaker uberettiget kan ytre seg om til skade for virksomhets
interesser, jf Ot.prp.nr.84 (2005-2006) pkt 4.2.1, og hvordan han ytrer
seg. En ytringsform som er
”illojal, personlig belastende, unødig
støtende eller krenkende” vernes ikke, jf Inst.S.nr.270 (2003-2004) pkt
4.11. Sagt på en annen måte kreves det at arbeidstaker opptrer innenfor
allment aksepterte normer for adferd." "Retten er kommet til at
vilkårene for avskjed etter tjenestemannsloven § 15 første ledd bokstav
a) første og annet alternativ oppfylt er oppfylt. Nedkvitne har grovt
og gjentatt, trass irettesettelser, krenket sine tjenesteplikter ved
uttalelser om enkeltpersoner og ved å ha unnlatt å stille i møter med
ledelsen."
Den siterte Ot.prp.nr.84 (2005-2006) om
varsling presiserer i pkt 4.2.4.8 "En må
imidlertid være varsom med å tillegge uttrykksform og språkbruk for
stor vekt." Derimot har 4.2.1 ingenting om formen som
Tingretten
feilaktig påstår.
Avskjedigelsen
skjedde etter ca. 10 år med konflikt bare 2 måneder før mulighet å gå
av med AFP og er derfor unødvendig hard finansiell belastende. Et
forlik ble avvist av UiO.
Stipendiat ved Det juridiske fakultet, Anine
Kierulf yttrykker det slik: "Dommen baserer seg på en
misrepresentasjon av Grunnlovens forarbeider, og viser med tydelighet
dommerens mangel på grunnleggende forståelse av ytringsfrihet".
Forhistorie
Universitetsstyret
ved Universitetet i Oslo (UiO) bestemte
februar 2009 at professor
Arnved Nedkvitne skal fjernes fra sin stilling, etter at han
har kommet med skriftlig kritikk mot kolleger og ledere, via e-post og
innlegg i media.
Selv ser Nedkvitne saken sin som en del av en
universitetspolitisk debatt som har endt opp med å bli en
personalsak. Han
ville berre UiO sitt beste. Hensikten med de mange e-postene
og leserbrevene som andre har opplevd
trakasserende har ifølge ham vært å påpeke viktige problemstillinger
ved instituttet. "Jeg oppfatter dette som en del av styringsproblemene
etter langvarige konflikter både ved Det humanistiske fakultet og ved
IAKH. Først og fremst handler dette om fordeling av ressurser og
nedbyggingen av faglige fora. Det har jeg vært sterkt kritisk til. For
meg handler det om å vise lojalitet til faget og til universitetet", sa
Nedkvitne den gang.
Før rettssaken:
Her
er noen leserbrev og presseartikler som belyser
forhistorien i kronologisk orden:
[Styring
og ledelse] [Hva
brukes økt makt til i HiST?] [Ytringsfrihet]