Norge bør
sørge for at politiet og relevant
helsepersonell får
opplæring i Torturkonvensjonen.
FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7:
http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur
Tvangsmedisinering
må forbys, Tidsskr
Nor Legeforen 2017. Ketil Lund
Fylkeslegen
er nærmest et latterlig klageorgan, PSYKISK
HELSE nr. 3 2017: Ketil Lund
Notatet inneholder punkter som er feil i vedtaket 08.09.16 og det som er nytt i forhold til det som nemnda bygget på 08.09.2016. Her skilles mellom det som vedtaket ignorer og det som ikke ble meddelt så langt. Noen punkter overlapper noe og er noe vanskelig å skille.
(Sammenfattet er det en årsakssammenheng mellom
tilsidesettelse av informert samtykke, menneskeretten til frivillig behandling (EMK, SP artikkel 1) dvs. uhjemlet tvang som er svikt i helsehjelpen
og resultatet traumatisk bevissthetstap/hjelpeløshet i et spenningsforhold til straffeloven § 229 og i tillegg unødig grusom død ved kveling.)
Nemndas «syn» er riv ruskende galt: «Saken er etter nemndas syn tilstrekkelig opplyst.»
Den 27.08.2016 ble det begjært utsettelse av frist for sluttinnlegg om informert samtykke pga. ferie. Da begjæringen ble avvist ble det 04.09.2016 nektet behandling av saken. Allikevel ble saken behandlet. (1)
Klagen til PSN ble send 19.10.2014 ikke 27.10.2014. Først ble det varslet 13 måneder behandlingstid.
Det er allerede underlig at 22.8.2014 (ca. 2 uker før varslet vedtak) at det gis bare en uke til å uttalelse. Det å ignorere utsettelsens grunn ferie og behandle saken tross nektelse 8.9.2016 å fatte vedtak er helt uforsvarlig skandaløs saksbehandling. Dette framstår som sabotasje av varslet sluttinnlegg av advokat.
Skademeldingens 14.3.2014 advokatformulerte «Svikt i helsehjelp, uhjemlet tvangsbehandling» (2) ble aldri behandlet.
Ansvarsgrunnlag «svikt i helsehjelp» i pasientskadeloven § 2. a) omfatter også informert samtykke (prl. § 4-1).
NPE spurte sakkyndig ikke om tvangsbehandling eller informert samtykke men om «retningslinjer» var fulgt. Forslaget å forelegge sakskyndig spørsmål om menneskerett informert samtykke er respektert ble avvist, da «hvorvidt etablert praksis på sykehus strider mot pasientrettigheter/menneskerettigheter må vurderes på et høyre plan enn det NPE har retningslinjer for».
Innsyn 19.10.2014 i retningslinjene viste at retningslinjene ikke eksisterer, som NPE bruker i mange av sine vedtak.
PSN behandlet heller ikke informert samtykke: Hele behandlingen er et god dag mann økseskaft opplegg (3).
«Nemnda deler vurderingen fra Kongsgaard». Den sakkyndiges vurdering datert 14.8.2014 misbruker faglig autoritet å sette til side menneskerettigheter (rett å nekte behandling), pasientrettigheter (informert samtykke), journal og fakta. (5):
Menneskerettighet rett å nekte behandling (SP artikkel 1 selvbestemmelse) tilsier ifølge anerkjent juridisk tolkning (menneskerettsloven, grunnloven § 92) at regler om informert samtykke som beskytter mot uhjemlet tvang legges til grunn i spørsmål om svikt i helsehjelp
Forsvarligheten bedømmes videre ut fra om det er innhentet samtykke til helsehjelp fra pasienten og hvilken informasjon han/hun har fått, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 3-2. (§ 4. Forsvarlighet: Helsepersonelloven med kommentarer/Krav til helsepersonells yrkesutøvelse)
Det inntraff bevisstløshet, derfor er PSNs påstand om at symptombehandlig foreligger feil
Dosen må tilpasses individuell for å unngå bevisstløshet, derfor er «lav dose» meningsløs
Samtykke gjelder også f. eks. for den påstådte symptomlindring. Se "Sykepleien 2010 98(02):70-73 DOI:. 10.4220/sykepleiens.2010.0008"
Å bringe pasienten til taushet (ta fra pasienten bevisstheten) er i et spenningsforhold til straffeloven § 229 (se ref: Retningslinjene for sedering, 2001)
Lindrende sedering til døende tolkes slik: "Pasienten gis medikamenter for å senke bevissthetsnivået slik at lidelsen ikke lenger oppleves bevisst (11 – 13), fra ”slumresøvn” til dyp bevisstløshet."
Dosene må være individuelt tilpasset da reaksjonen er svært forskellig og må finnes med prøving (tiltring) for å ta hensyn til den individuelle tilstanden. Dermed kunne bevissthetstap blit unngått
Uidentifiserte "alminnelige prinsipper og retningslinjer" kan ikke sette til side pasientskadeloven (og pasientrettinghetsloven) som har forrang
«Den minste inngreps prinsipp- Kravet til proporsjonalitet» tilsier at «terminal sedering» (legejournal 18.9.13) til bevisstløshet ikke gis «preventivt» (legejournalen 14.10.13)
Ifølge Norsk legemidelhåndbok er Midazolam et anestesimedikament med «kortvarig antikonvulsiv effek»
Beroligende er i legemidelhåndboken, felleskatalogen og legemiddelsiden.no ikke nevnt som indikasjon for Midazolam
At anestesilegen forlot 18.9.13 ca. 14.30 en pasient som ble («preventivt» legejournalen 14.10.13) sedert til bevisstløshet og instruerte fordobling av dosen for kl. 15.00 er uforsvarlig legevirksomhet (Borgarting lagmannsrett. Dom av 2.3.2004, Standard for anestesi i Norge. Oslo: Norsk anestesiologisk forening, 1999) som hadde negative følger for pasienten
Det er oppsiktsvekkende at en profilert medisiner leverer en vurdering av så lav kvalitet.
Pasienten døde av kveling en virkning av anestesimidlet Midazolam, som var kontraindisert pga, pusteproblemene: Det var en grusom kvelningsdød. Sykepleierne var ikke tilstede og journalen «sov fredelig inn» er oppdiktet.
Kritikken av den sakkyndiges erklæring inneholder mange flere argumenter (5).
Ansvarsgrunnlag «svikt i helsehjelp» i pasientskadeloven § 2. a) omfatter informert samtykke (prl. § 4-1): ”Derimot vil det kunne ligge an til erstatning der det ikke er gitt informasjon om reelle skaderisikoer( Lødrup Peter: Lærebok i erstatningsrett. 6. utg. Oslo 2009 s.275), eller mulige risikoelementer er nedtonet på en måte som gjør at samtykket til helsehjelpen ikke anerkjennes som rettsmessig.(72)” (UiO, 23.04.2013: Pasientskadelovens rettslige og rettspolitiske virkninger. Kapitel 4.2.4 Ansvarsgrunnlagene). Etter pasientskadeloven § 2 tredje ledd skal det «legges vekt på om det er gitt tilstrekkelig informasjon på forhånd». I PSN-2014-1697 ble det gitt erstatning som følge av informasjonssvikt. Det finnes også rettspraksis f. eks. Rt.1993 s.1169 slo fast at det er et grunnleggende krav at det foreligger samtykke fra pasienten før legebehandling iverksettes, Rt. 1998 s. 1538 på s. 1546 ble det også lagt til grunn at både ordlyden og lovforarbeidene taler for en ganske omfattende informasjonsplikt, Rt. 1998 s. 1538 fant Høyesterett at det klart forelå en informasjonssvik og Borgarting lagmannsretts dom av 27.10.14 med strenge krav til journalføring.
PSNs nevner bare at Fylkesmannen kom til at pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 (samtykke) og 4-2 (stilltiende) er tatt hensyn til, men kommer ellers ikke inn på og behandler ikke «Svikt i helsehjelp, uhjemlet tvangsbehandling». (Anestesilegens vrangforestilling at å protestere er en lidelse og vrangforestilling å kunne bestemme selv om pasienten ikke er fratatt samtykkekompetanse ble akseptert av Fylkeslegen).
Fylkeslegen påstår stilltiende samtykke. Imidlertid må «pasientens handlemåte og omstendigheten for øvrig» (prl. § 4-2) tas hensyn til:
Retten til frivillig behandling basert på gyldig informert samtykke kan leses ut av ordlyden i EMK artikkel 8 (f.eks. EMDs dom Pretty mot Storbritannia av 29. april 2002).
FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 1 manifesterer selvbestemmelse som en grunnleggende menneskerettighet, og pålegger staten en plikt til å respektere denne retten. Slik samtykkekravet er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2 samsvarer det med denne retten til selvbestemmelse.
Menneskerettigheten til frivillig behandling (SP artikkel 1 selvbestemmelse) tilsier ifølge anerkjent juridisk tolkning (menneskerettsloven, grunnloven § 92) at regler om informert samtykke som beskytter mot uhjemlet tvang styrkes, i spørsmål om svikt i helsehjelp.
Evaluering 16.9.18: «Etter en diskusjon ble vi enige om at SLB uteteam, som også har kontroll over de palliative sengene ved Øya helsehus var riktig instans å henvise pasienten til». SLB har kompetanse innen sedering som kvinneklinikken mangler (se uttalelsen datert 21.11.13). Pasienten ble holdt i sykehuset og nektet utskrivning til Øya helsehus uten vedtak.
Pasienten fikk dokumentert sitt ønske om å være i sykehuset for å bli frisk (sykepleiernotatene 17.9.13). «Terminal sedering» (legejournal 18.9.13) bidrar ikke til det
Ellers ville hun «komme hjem» til familien (sykepleiernotatene 17.9.13). Sederingen hindret pasienten å snakke med familien
Pasienten ønsket blodtilførsel. «Terminal sedering» (legejournal 18.9.13) til bevisstløshet hindret henne å gi uttrykk for det
Pasienten fikk dokumentert sin total avvisning av beroligende (16.9.13: legejournal «Hun er helt refraktær å motta beroligende medisin», sykepleiernotat 16.9.13: «Pasienten vil ikke ha beroligende medikamenter»)
I journalen dokumenteres hverken informasjon om eller samtykke til «terminal sedering» (legejournal 18.9.13). Tvert imot fremstår legejournalen 20.9.13 («vi var nødt til») det å bringe pasienten til taushet med uhjemlet tvangsbruk som tvangsmedisinering
Pasienten har klaget inn sin avvisning av neddoping av sin demente mor til Sivilombudsmannen i sak 2006/147
Informasjon å gi midazolam for at “finne litt ro” (sykepleiejournal 18.9.13) rekker ikke så langt som faktisk «terminal sedering» (legejournal 18.9.13) til bevisstløshet dvs. “gjør at samtykket til helsehjelpen ikke anerkjennes som rettmessig.” (referanse UiO Pasientskadelovens rettslige og rettspolitiske virkninger)
Den faktiske sedering til bevisstløshet krever dokumentert uttrykkelig samtykke. Her foreligger dokumentert uttrykt nektelse til beroligende medisin.
(Etter at gastroskopisk inngrep å stoppe blødningene mislyktes, og ”evt. gastroskopi ... antagelig vil ha begrenset effekt” (legejournal 18.9.13), krevde hun operasjon for å stoppe blødningene (legejournal 18.9.13). Da kirurgi ble avslått ville hun til Øya helsehus som har prosedyrer for sedering, men ble nektet. Nødvendige vedtak for disse 2 nektelsene mangler.)
Hypotetisk samtykke brukt før pasientrettighetsloven 1999 svekket erstatning i noen tilfeller men er utelukket her pga. total avvisning av beroligende medisin dokumentert i legejournal 16.9.13. I tillegg strider hypotetisk samtykke mot EMK se EMDs dom Pretty mot Storbritannia av 29. april 2002.
UiO Det juridisk fakultet 25.11.2015. Samtykkekravet i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2: «For medisinske tiltak som er av mer inngripende karakter enn smertefrie undersøkelser, kan ikke et stilltiende samtykke uten videre aksepteres. Det må da stilles større krav til helsepersonellets kunnskap om pasientens frivillighet; dersom undersøkelsene er spesielt smertefulle eller kan medføre en risiko for pasienten har helsepersonell en plikt til å forsikre seg om at det avgitte samtykket også dekker denne situasjonen. Dette følger indirekte av forsvarlighetsprinsippet i helsepersonelloven § 4. Ved sykehusbehandling vil dette følgelig medføre at stilltiende samtykke ikke er et alternativ.»
Alle disse omstendighetene svekker antagelsen av stilltiende samtykke. Samlet er det en sannsynlighetsovervekt som når opp mot godtgjort at stilltiende samtykke ikke foreligger. Det er meget forunderlig at Fylkeslegen «ikke har funnet noen holdepunkter at det ble gjennomført behandlinger mot hennes vilje». Mangler leseevnene? (4) Resonnementet støttes av journalen som er faktakilde her.
Pårørende fikk uttrykkelig informasjon å kunne snakke med, både i fellesmøte og ca. 14.30 den 18.9.13, da vi ble vist bort etter at pasienten hadde sagt at anestesilegen er «djevelens sønn». Dermed kunne pasienten ikke konfrontere ham i vitners nærvær. Journalen inneholder bare ble informert ikke hvilken informasjon.
”Statens helsetilsyn har lagt til grunn at enhver behandling som gis uten slik tillatelse (samtykke …), anses som gitt i strid med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4. 2” (Statens helsetilsyns vedtak 04.03.2010 – advarsel til lege, helsehjelp uten samtykke, antipsykotika. NOU 2011: 9, kapitel 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser).
Derfor kan NPEs påstand om at «alminnelige prinsipper og retningslinjer» og PSNs «alminnelig god medisinsk praksis» trumfer pasientskadeloven § 2. a) dvs. «Svikt i helsehjelp, uhjemlet tvangsbehandling» ikke føre fram. Hverken NPE eller PSN var istand å definere «alminnelige prinsipper», retningslinjer eksisterer ikke og hva er «god medisinsk praksis»? Loven har forrang.
Fastlegen tolket pasientjornalen slik at det var en tvangsbehandling og henviste til prl. § 4A om tvang. At nødvendig vedtak og grunnlag manglet brydde han seg ikke om: Vi leger gjør det som er best for pasientene. Tvangsbruken her er mot formålet § 4A-1. Legejournalen påstår for natten 16.9.13 psykotisk og paranoid.
Pasientens motstand mot neddoping er godt dokumentert bl. a. ville hun ringe 113 og politiet (sykehuset 13.12.13).
Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. Et av stridstemaene mellom pasientene og de ansatte er om medisiner er en nødvendig del av behandlingen. Som regel mener personalet at en pasient må bruke nevroleptika, mens pasienten selv ikke ønsker det.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger) Her er pasientens totale avvisning er dokumentert i journalen.
tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23). For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
ca. to tredjedeler av pasientene klager på tvangsvedtak
Ifølge
Grunnloven
§ 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og
sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i
for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»
Norsk
rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig
bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører
rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU
2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)
Norge krenker sine folkerettslige forpliktelser å fjerne tvang i psykiatrien. Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur tar FN komiteenes tilbakemeldinger på alvor og henviser til FN komiteene. I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."
FNs komité mot tortur (CAT/C/NOR/QPR/8) spør i 2015 som forberedelse av Norges rapport for 2016: Er beltelegging, tvangsmedisinering og elektrosjokk avskaffet med lov? Hvordan sikres informasjon?
(a) “Whether the use of restraints and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy has been abolished in law...
(b) Ensuring that every competent patient, whether voluntary or involuntary, is fully informed about the treatment to be prescribed and given the opportunity to refuse treatment or any other medical intervention... ”
FNs komité mot tortur uttalte 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7:
Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen.
5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. LDO uttaler med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».
Dette ga grunn til en bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur?
Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av:
Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation."
Report A/HRC/22/53 of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 32: "For example, the mandate has held that the discriminatory character of forced psychiatric interventions, when committed against persons with psychosocial disabilities, satisfies both intent and purpose required under the article 1 of the Convention against Torture, notwithstanding claims of “good intentions” by medical professionals (ibid., paras. 47, 48)". Section 82.: "The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law."
“Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria.»
Urgent
Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization
by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special
Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN
Special Rapporteur on the right to Health datet 30. January
2017 (ref. UA Norway 1/2017)
En
mann klaget "tvungen psykisk helsevern" inn til
kontrollkommisjonen, Oslo tingrett, Borgating lagmannsrett og
Høyesterett (2. januar 2015) men fikk ikke medhold.
Fylkesmannen avviste en klage mot medisinsk tvangsbehandling.
FNs
appell i saken er basert på den internasjonale konvensjonen om
sivile og politiske rettigheter (CCPR), konvensjonen mot tortur
(CAT), den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale
og kulturelle rettigheter (CESCR) og konvensjonen om rettigheter til
funksjonshemmede (CRPD). Disse bestemmelsene pålegger en
øyeblikkelig forpliktelse til statene om straks å
avslutte denne praksis og reformere lover som tillater
frihetsberøvelse og tvungen behandling på grunnlag av
funksjonshemminger, ved å erstatte disse rutinene med
tjenester som møter behovet og som er uttrykt av
funksjonshemmedes ønsker og respektere selvstendigheten,
valg, verdighet og privatliv.
Mens vi venter på et svar,
oppfordrer vi at alle nødvendige foreløpige tiltak
treffes for å stoppe de påståtte bruddene og
forhindre gjentakelse...
Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). "NOU-en 2011:9 (Paulsrud utvalget) fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Kjetil Lund har derfor foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering.
Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler: Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.
Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»).FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”
Ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) har det «enkelte menneske har plikt til å arbeide for de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, fremmes og overholdes, idet det enkelte menneske er forpliktet overfor andre mennesker og overfor det samfunn som han tilhører».
Jeg har fått – som det står i journalen - et trauma, men skal ha meg frabedt at det var til mitt beste (se journalen 20.8.13).
Etter fattig evne har behandlet meg selv, reagert slik og gjort følgende:
Da det var nytteløst 2015 først å oppfordre til å lytte til FN så 2016 en bekymringsmelding og å slutte å legitimere tortur ble resultatet en kampanje avskaff tortur i psykiatrien. Regjeringen ignorerer FNs appeller å slutte “øyeblikkelig” med tvungen “behandling” basert på den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (CCPR), konvensjonen mot tortur (CAT), den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR) og konvensjonen om rettigheter til funksjonshemmede (CRPD). Allikevel fortsetter Helsedepartementet Don Quijote kampen mot menneskerettigheter for personer med nedsatt psykososial funksjonsevne. Da den velmenende formynderstaten ikke sikrer mine nærmeste og min selvbestemmelse og autonomi har jeg også reservert meg mot behandling i St. Olavs torturhospital, «terminal sedering» (legejournal 18.9.13) og tvang. Som min advokat når det gjelder reservasjonen har jeg satt opp Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene. I tillegg rapporteres Norge inn til FN komiteene for CRPD, CCPR og Tortur med forslag å dømme Norge som “human rights criminal” og at støttespillere av denne kriminaliteten skoleres i torturkonvensjonen.
Klager mot tvang ifølge tvl. kap. 36 kan ikke ta opp menneskerettsbrudd (Rt. 2011 s. 1666) og erstatning. Staten kan når som helst avslutte saken med å utskrive pasienten. Pasienten møter av regjeringen oppnevnte dommere innstilt av et utvalg oppnevnt av regjeringen og under tilsyn av et utvalg oppnevnt av regjeringen som følger som regel regjeringsadvokatens påstand som støtter seg på en psykiater med vrangforestillingen at tvang er nødvendig. Pasienter som klager med vanlig søksmål (ikke tvl. kap. 36) mot staten kan ta opp menneskerettsbrudd og erstatning men vil i tilfelle tap påføres astronomiske kostnader. Derfor er rettssikkerheten i realiteten fraværende for pasienter som ble krenket. Helsetjenesten kan fortsette sine overgrep.
Demokrati er flertallstyret som respekterer (individuelle) menneskerettighetene. Her er det et flertallstyret uten respekt for individuelle menneskerettighetene av mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse. Vil Sivilombudsmannen bidra at det nåværende flertallsdiktatur av de friske over de psykisk syke vil utvikles til et demokrati med respekt for mindretallets menneskerettigheter? (dvs. et positivt svar til forslaget: «Tvangsmedisineringstortur: Sivilombudsmannen kan bidra å forbedre statens ruinerte anseelse angående etterlevelse av nasjonal regelverk i lys av menneskerettsrettslige folkerettslige forpliktelser.»)
Grimstad, 13.2.2017 (oppdatert etterpå)
W.Keim
Svar: 17.11.2017: Pasientskadenemndas vedtak 8.9.16 blir ikke gjenopptatt.
(PS:
Borgarting lagmannsrett: Det ble lagt til grunn at ... (det) skulle ha vært nedtegnet i journalen. Det burde også ha vært nedtegnet om hun hadde takket nei til behandlingen. Lagmannsretten fant at journalføringen var mangelfull, og at den bevistvil den ufullstendige journalen etterlot, måtte gå utover staten.
I EMDs dom Pretty mot Storbritannia av 29. april 2002 fremholdes det at «the imposition of medical treatment, without the consent of a mentally competent adult patient, would interfere with a person's physical integrity in a manner capable of engaging the rights protected under Article 8 § 1 of the Convention”. Som det fremkommer av dommen må samtykke foreligge for at medisinske tiltak skal kunne iverksettes. Skal behandling uten samtykke være konvensjonsmessig, må det etter artikkel 8 nr. 2 foreligge hjemmel. Etter ordlyden og vilkåret i artikkel 8 nr. 2 er det grunn til å tro at hypotetisk samtykke ikke danner et kompetansegrunnlag som hjemler behandling uten avgitt samtykke.
NOU 2005:1 at « «såkalt hypotetisk samtykke, som ikke forekommer i loven, men som har vært brukt i juridisk teori, betegner at det ikke foreligger noe samtykke, heller ikke i form av konkludent atferd, men at det likevel legges til grunn at pasienten ville ha samtykket om vedkommende hadde kunnet eller blitt spurt. Denne form for samtykke har liten legitimitet og begrunnelse som selvstendig rettsgrunnlag etter utviklingen av regler om informert samtykke».)
NPE/PSN saksgang: http://wkeim.bplaced.net/files/NPE.html#sak
Skademelding „svikt i helsehjelp“: http://wkeim.bplaced.net/files/sammenfatning-npe-anonym.html
PSN sin behandling: http://wkeim.bplaced.net/files/1610pasientskadenemda.html
Sivilombudsmannen skal "bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene.". Sammenfatning av klagen om pliktbrudd, uforsvarlig legevirksomhet http://wkeim.bplaced.net/files/1410sivilombudsmannen.html
Kritikk av den sakkyndiges vurdering: http://wkeim.bplaced.net/files/140921npe.html