Leserbrev, debatt, kronikk: Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?

"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application." Special Rapporteur on Torture 4. mars 2013

Til Helsedepartementet. Kopi: Kjersti Toppe, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), Sivilombudsmann (SOM) og Norsk senter for menneskerettigheter, Tvangsforsk, pasientorgnisasjoener

Helsedepartementet oppfordres å slutte å legitimere ulovlig tvangsmedisinering for å fremme helsen

Både Paulsrudutvalget 2011, NOU2019:14 og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD 8.7.21) slo fast at nåværende praksis med tvangsmedisineringsvedtak er ulovlig da kravet «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring».ikke oppnås.

Sivilombudet skriver 5.11.21: «Dersom departementet mener at dagens praksis ved førstegangsmedisinering i realiteten er ulovlig, bør departementet snarest iverksette de tiltak som er nødvendige for å sikre at den ulovlige praksisen opphører og blir brakt i overensstemmelse med nasjonal rett og menneskerettslige krav.» Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.

Stortinget har støttet «riktig rettsanvendelse» angående tvangsmedisinering dvs. støttet kravet «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring».

Tvangsbruken i Norge er den høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. 2 tredjedeler i tiden før 2017 med strategier om reduksjon av tvang uten samtykkesjekk. 96% av pasientene under tvang medisineres.

Tvangsmedisinering støtter opp om eksessiv overmedisinering:

Både FN rapporteur for rett til helse, WHO, ØSK og WPA er primært opptatt av pasienters helse.

Riksrevisjonen fant: «Mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det.» Fram for hjelp til rett tid som Riksrevisjonen etterlyser er det en orgie av tvang, traumatiseng og tvangsmedisinering bannlyst av FNs rapporteur mot tortur gjør psykiatrien til et utrivelig sted som det er forståelig at pasienter skyr. Det fører til frustrasjon, konflikter og vold. Er det forunderlig at mange pasienter ønsker seg fort utskrevet så fort som mulig?

Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.

På tross av at tvangen gikk opp publiserte Bergensavisen 7.11.20 den falske nyheten: "BA mener: Vi må snu når mindre tvang gir mer vold". Kjersti Toppe krisemaksimerte: «Toppe tar psykiatrikrise til Stortinget: – Situasjonen kan bli fatal» og fulgte opp med Representantforslag 48 S som ble nedstemt etter innspill fra Tvangsforsk, WSO, AURORA, Rådet for psykisk helse, Psykologforeningen. Pressen burde lære å skrive om tvang.Men i Hurdalserklæringen trumfet pressens falske nyheter over saklig argumenter. Etter Kongsbergdrapene tok desinformasjonskampanjen å internere ufarlige personer helt av.Ifølge FN er et demokrati et flertallstyret som respekterer menneskerettigheter av mindretallet. Når ministeren varsler å ville høre på fagfolk er det viktig at de ufarlig internerte ikke blir tvangsovermedisinert.

Den nåværende desinformasjonskampanje kan med Kjertsi Toppes ønske å internere ufarlige styrke flertallsdiktaturet av de friske mot folk med psykososiale funksjonsnedsettelser




Innhold

Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles

FNs rapporteur for rett til helse og WHO tar til orde for radikale forandringer

Basal eksponeringsterapi (BET) helbreder «behandlingsresistente» pasienter uten tvang

Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Hør på pasientene for å oppnå bedre helse

Plikten å forebygge tortur tilsier at kravet til «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring» må forsvares

Demonisering og stigmatisering av psykiatriske pasienter på basis av falske nyheter og fordommer

Reduksjon av tvang ble sabotert i 2 årtier

Tvangslover i andre europeiske land

Pasienter er imot overmedisinering

Medisinering fremmer ikke recovery, symptomlindering er liten

Tilfriskning mulig med mindre medisinering

Forbud av tvangsmedisinering er realistisk


Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles

FNs rapporteur for rett til helse og WHO og Europarådet tar til orde for radikale forandringer og et paradigmeskifte. Recovery og tvangfrie alternativer til helseskadelig overmedisinering er sentralt. Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi (BET), High & Intensive Care (HIC), Heidenheim klinikk og Safewards med rom for medisinfri behandling er forbilder som tilfredsstiller det Fellesaksjon for medisinfri behandling ønsker seg.

BET helbreder mange «behandlingsresistente» pasienter uten tvang med hjelp av nedtrapping av medisiner med redusert bemanning. BET reduserer personalbehovet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.

I studien av Tomi Bergström et al. 2018 mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.

Dermed kunne samme behandling oppnås med en fjerdedel av bemanning eller behandles 4 ganger så mange pasienter. Psykiatrien ville ikke lengre være nødt til å nekte behandling etter flere måneders ventetid, men stille opp innen 24 timer som Open dialogue gjør.

FNs rapporteur for rett til helse og WHO tar til orde for radikale forandringer

I 2017 kom FNs spesialrapportør på helserett, Dr. Dainius Pūras, med rapporten “Report of the Special Rapporteur on the right of everyone to the enjoyment of the highest attainable standard of physical and mental health”, til Menneskerettighetsrådet. Det etterlysest radikale endringer i behandlinga i psykisk helsefeltet. Dagens praksis, med biomedisinsk tenking og overdreven bruk av psykofarmaka, er mislykka.

De tre største hindringer for reform er:

Det må til ei skifte, til ei mer heilhetlig, human tilnærming, der det blir sett til andre stader i verda: der mennesket kan bli og blir friske, selv av de mest alvorlege psykiske helsetilstandene, og kan leve sitt liv rikt og til det fulle deretter.

«Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).

WHO følgte opp med: New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care:

“This comprehensive new guidance provides a strong argument for a much faster transition from mental health services that use coercion and focus almost exclusively on the use of medication to manage symptoms of mental health conditions, to a more holistic approach that takes into account the specific circumstances and wishes of the individual and offers a variety of approaches for treatment and support,” said Dr Michelle Funk of the Department of Mental Health and Substance Use, who led the development of the guidance.

Modellprogrammer som nevnes er f. eks.: Open dialogue, Basal eksponeringsterapi (BET), Heidenheim klinikk og Soteria Berne.

Europarådet fremmer "Good practices in the Council of Europe to promote Voluntary Measures in Mental Health Services": «reduce, prevent or even eliminate coercive practices in mental health settings» med Open dialogue, Basal Eksponeringsterapi og Safewards som forbilder.

Cooper et al. 2021: Opinion Piece: The case for establishing a minimal medication alternative for psychosis and schizophrenia:

We recommend that healthcare providers should be encouraged to develop a psychosocial treatment package for people with psychosis or schizophrenia that provides a realistic possibility of minimising antipsychotic exposure.

Good practices for reducing and preventing coercion in mental health settings in the Council of Europe: Hospital-based initiatives BET, Community-Based Initiatives (Open dialogue), ‘Hybrid’ Approaches in Policy and Programming

OpenExcellence gir evidensen for REVOLUTIONARY MOVEMENTS in Mental Health Care.

There is something fundamentally wrong with our current mental health care system. Mental health care as we know it is failing people worldwide. Medications are over-prescribed, people are forced into treatment without their consent, and many end up hopelessly lost within the system.

Fem tiltak som vi støtter gjør virkelig fremgang mot å skape psykisk helsevern som fungerer:

  1. Open dialogue

  2. Hearing voices

  3. Peer support

  4. Crises respites

  5. Describing

På tross av feilinformasjon pasientene får slutter «opp til 93%» og forsøker dermed gi et bidrag til egen helse. Dessverre lar både Helsedirektoratet og delvis FHI lure seg og støtter ikke en nødvendig revolusjon, men legitimerer den nåværende overmedisinering av for mange i for lang tid med for høye doser.

Basal eksponeringsterapi (BET) helbreder «behandlingsresistente» pasienter uten tvang

«Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.» «Det er ganske trist og tenke på all den kunnskapen som faktisk finnes og ikke kommer ordentlig til anvendelse. Psykisk helsevern koster samfunnet ekstremt mye, og vi kunne fått til dobbelt så mye med halvparten av de pengene som brukes i dag. Dette er en påstand som mange vil fnyse av. Vi har gjennom årene med implementering av BET halvert behandlingstiden, med effekten av komplementær ytre regulering (KYR) vi trenger 30-40 % færre personale og vi har også data på at implementering av KYR reduserer det generelle sykefraværet.» Didrik Heggdal har skapt en revolusjon innen psykisk helsevern i Norge, og er grunnleggeren av BET-behandlingen (Basal Eksponeringsterapi).

Number Needed to Treat (NNT) er antall pasienter som må behandles for å hjelpe en pasient. For god symptomreduksjon er det NNT 11 med nevroleptika (Leucht et al. 2017) og NNT 1,8 med BET for Global Assessment of Functioning. Selv om begge resultatene er usikker er forskjellen dramatisk og BET forbedring av fungering mer relevant for praksis.

Komplementær ytre regulering (KYR) prosjektet som er en del av Basal ekspoperingsterapi viste 99 % nedgang av tvangstiltak. Dermed unngås traumatisering gjennom tvang.

Hvem har rett psykiatere eller pasienter? Hør på pasientene for å oppnå bedre helse

I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.»

Her skal meningene av pasienter og behandlere om årsaken til psykoser, medisinering og behandling gjennomgås på bakgrunn av forskning. Behandlere tar feil, derfor vil bortfall av tvangsbehandling gavne helsen. Å høre på pasientene har potensial å firedoble kapasiteten.

Pasienter

Psykiatere

Årsak til psykose

hovedsaklig sosialt betinget

hovedsaklig biologisk

Medisinering

Opp til 93% slutter

96% av tvangsinnlagte medisineres

diagnose

97% tror ikke å være syk (Murray, Dean 2008)

DSM, ingen sykdomsinnsikt og nektelse bekrefter diagnosen

Hva sier forskningen?

Feil utgangspunkt med biologisk årsak kan gjøre at pasienter får ikke kognitiv terapi foreslått i retningslinjene og behandlere spør ikke om mulige barndomstraumer.

Professor Ragnfrid Kogstad ordlegger seg i Grensen mellom helsevern og rettsvern må gås opp på nytt slik: «Vi må ta innover oss at diagnoser er konstruksjoner, ikke en avspeiling av virkelige fenomener...Medikamentell behandling må byttes ut med psykososial behandling.»

Utgangspunktet for helsehjelp er selvbestemmelse, dvs. pasienten bestemmer. Men i psykisk helsefelt kan tvangsbehandling brukes, dvs. psykiaternes feiloppfatninger trumfer forskning og fornuft.

Plikten å forebygge tortur tilsier at kravet til «stor sannsynlighet» for «helbredelse eller vesentlig bedring» må forsvare

Nedsettelse av kravet til respons fra «stor sannsynlighet» til alminnelig sannsynlighetsovervekt for «helbredelse eller vesentlig bedring» krenker både nasjonale og internasjonale menneskerettigheter.

Det er derfor feil at utvalget tar hensyn til psykiatriens endringsresistens på tross av manglende kunnskapsgrunnlag:

«Utvalgets flertall ... har stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene for å unngå alvorlige konse#kvenser for så vel pasienter som pårørende. Dette er ikke mulig å få til på kort sikt»

I Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 der «Departementet (var...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

Sivilombudsmannen uttaler i sin høringsuttalelse til NOU 2019:14: «Ombudsmannen mener at et senket prognosekrav fremstår problematisk ut fra myndighetenes plikt til å forebygge tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling og ut fra vurderinger av forholdsmessighet. På bakgrunn av det kunnskapsgrunnlaget som presenteres i utredningen, er det også uklart om et senket prognosekrav om alminnelig sannsynlighetsovervekt lar seg oppfylle i praksis». Sivilombudsmannen er kritisk til begrunnelsen for tvangsbehandling: «I høringssvaret (NOU 2019:14) etterlyste ombudsmannen særlig en nærmere vurdering av de menneskerettslige grensene for behandling med tvang, som tvangsmedisinering og elektrokonvulsiv behandling (ECT – «elektrosjokk»).... Ombudsmannen fremhevet at lovgivningen må sikre et tilstrekkelig vern mot tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling.»

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viser til at FNs torturkonvensjon slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes. Som følge av at Norge har sluttet seg til konvensjonen, er vi forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Innst. 325 S (2019-2020).

«Komiteen forutsetter at Fylkesmennenes praksis (angående tvangsmedisinering) følger riktig rettsanvendelse etter gjeldende psykisk helsevernlov, og ber regjeringen følge opp saken særskilt.» Kontroll- og konstitusjonskomiteen» Innst. 329 S (2019-2020).

Komiteen viser til at Sivilombudsmannen har gitt en rekke høringsuttalelser som ledd i forebyggingsarbeidet. I 2019 gjaldt uttalelsene tvangsbruk i barnevernsinstitusjon, ... og innspill til forslag om felles regler for tvang i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen ser positivt på at forebyggingsarbeidet også inkluderer høringsinnspill til utformingen av lovverk, regler og retningslinjer, og mener at Sivilombudsmannens høringsinnspill skal vektlegges. Kontroll- og konstitusjonskomiteen Innst. 325 S (2019-2020).

CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, se FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.

The Committee on the Rights of Persons with Disabilities emphasizes full respect for legal capacity, the absolute prohibition of involuntary detention based on impairment and the elimination of forced treatment (see A/HRC/34/32).

Demonisering og stigmatisering av psykiatriske pasienter på basis av falske nyheter og fordommer

Hurdalsplattformen åpner for reservering av lovendring angående samtykke dvs. «Helseministeren vil evaluere omstridt lovendring i psykiatrien» på basis av feilinformasjon:

På tross av at tvangen gikk opp publiserte Bergensavisen 7.11.20 den falske nyheten: "BA mener: Vi må snu når mindre tvang gir mer vold". Toppe fulgte opp med Representantforslag 48 S som ble nedstemt etter innspill fra Tvangsforsk, WSO, AURORA, Rådet for psykisk helse, Psykologforeningen. Pressen burde lære å skrive om tvang. Det er ca. 30 mord per år, ca. 6 gjerningsmen blir kjent utilregnelig. 34 personer per år ble dømt til psykisk helsevern av 5611 straffereaksjoner for vold og mishandling. Tvang fører neppe til færre drap. «Vi kan ikke stenge inne alle pasienter som har en psykosediagnose for å forhindre de fem til ti drapene psykosepasienter begår årlig». Skal alle 25.000-30.000 med en psykosediagnose svi for det? Tvang er en kortsiktig og skadelig løsning. En nullvisjon om drap begått av mennesker med psykiske lidelser er urealistisk. Det trengs mindre tvang i psykisk helsevern. Ikke mer. Nei, det er ikke blitt vanskeligere å internere personer som er til fare for seg selv eller andre.

Men i Hurdalserklæringen trumfet pressens falske nyheter over saklig argumenter. Etter Kongsbergdrapene tok desinformasjonskampanjen helt av.

Å framstille psykiatriske pasienter som farlig har blitt gjort i mange år. Aftenposten ble 2012 klaget inn for PFU-sak 075/12. Men Bergensavisen har avvist imøtegåelse og avisens feilinformasjoner i 2020 (Hvite ørn og sak: 11130). Nektelsen ble ikke behandlet av PFU.

Når president av den amerikanske psykiatriforeningen Binder 2015 opplyser offentligheten at psykiatriske pasienter ikke er farlig er det underlig at norske psykiatere ikke beskytter sine pasienter mot stigmatisering.

Reduksjon av tvang ble sabotert i 2 årtier

Psykiatrien har sabotert tverrpolitisk lovpålagt reduksjon av tvang i 20 år, bl. a. med ulovlig tvangsmedisinering men blir nå «belønnet» med at ulovlig tvangsmedisinering forsøkes gjort lovlig med nedsetting av kravet til stor sannsynlighet på tross av Sivilombudsmannens innsigelse om risiko for umenneskelig og nedverdigende behandling.

Tvangsinnleggelsene steg fra 2001 til 2020 med ca. 50% fra 5719 til 8682. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.

Alle tvangsmidler som tvangsmedisinering, mekaniske, isolasjon og skjerming gikk opp.

96% pasienter under tvangen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011) blir medisinert..

Alternativer til å bruk tvang, blant annet legemiddelfri behandling ble pålagt allerede 19.3.2010, men er ignorert og innføring av bare 60 medisinfrie av ca, 4000 senger 2015 motarbeidet med polemikk.

På basis av at Norge har mest tvang i Europa er det pinlig å lese psykiatriens polemikken mot tvangsreduksjon i høringsuttalelsene som er pasient- og menneskerettsfiendtlig.

Tvangslover i andre europeiske land

I 33 av 40 europeiske stater er det en domstol som avgjør tvangsinnleggelser (Wassermann et al. 2020). Bare i 6 land deriblant Norge er tvangsinnleggelse en klinisk avgjørelse. Bare 18% er relatert til helse/behandlingbehov.

4 europeiske stater har bare fare som kriterium allerede 2004 (Helsedirektoratet IS-2314, 2015).

Finland, Island, Nederland og Frankrike hadde 2012 ingen anledning for tvangsmedisinering i lange perioder (Helsedirektoratet IS-2314, 2015).

Norge topper blant OECD-land som inngår i undersøkelsen av mennesker med psykiske helseutfordringer, både blant andelen som er utenfor arbeidslivet, og når det gjelder for tidlig død (mennesker med schizofreni- eller bipolar lidelse diagnose)

Norge har høyeste dødelighet av alle OECD-land når det gjelder diagnoser schizofreni og bipolar lidelse i tidsrommet 2015-2017.

Norge har flest utenfor arbeidslivet blant alle OECD-land.

At Norge er på tvangstoppen i Europa korrelerer ikke med bedre helse.

Medisinering fremmer ikke recovery, symptomlindring liten

Recovery er målet i opptrappingsplanen og prinsipp for god praksis i retningslinjene. Ifølge Jaaskelainen et al., 2013 gikk recovery ned fra 17,7% i 1955 til 6% etter 1995, dvs. et fiasko. Allikevel desinformerer Wenche ten Velden Hegelstad og påsto «Tilfriskningsraten er dramatisk bedret etter at vi fikk antipsykotiske medisiner». Professor Ingrid Melle utelater tidsrommet 1935 til 1955 for å manipulere det slik at antipsykotika får feilaktig æren for framskritt og retter ikke opp feilen.

FHI 2021: Effekten av antipsykotika ved førstegangspsykose: «Kunnskapsgrunnlaget som inngår i denne rapporten viser at det er usikkert hvorvidt effekten av antipsykotika er forskjellig fra effekten av ikke-medikamentelle tiltak gitt alene eller sammen med placebo på psykosesymptomer og sosial fungering hos personer med førstegangspsykose.».

God symptomreduksjon for akutt effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Beskyttelse mot «tilbakefall» for en tredel (Leucht et al, 2012), omfatter også seponeringseffekt. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015).

Psykiatrisk praksis har blitt ledet av Jan Ivar Røssbergs kunnskapsresistente pseudovitenskapelige eventyrfortellinger at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017), og «revolusjon i behandling» og lurt seg selv, FHI (med unntak), Helsedirektoratet og Helsedirektøren med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, stilt forskning på hodet og motstand mot nødvendige forbedringer.

På tross av denne feilinformasjon lar pasientene ikke lure seg og «opp til 93%» slutter hvis dem har mulighet til det, pga. liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger. Behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» (FHI rapport 8-2009). Med hjelp av tvangsmedisinering blir det – på tross av motstand – oppnådd at nesten alle medisineres-

Nevroleptika brukes som symptomlindring og det påstås ofte at symptomlindring fremmer for at pasienten blir mer tilgjengelig for psykososiale behandling. Men det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2009 PORT Treatment Recommendations). Tvert imot: viser Basal eksponeringsterapi (BET): «Nedtrapping og seponering av psykofarmaka kan ha gjort pasientene mer tilgjengelige for psykoterapeutiske intervensjoner, slik at de fikk større utbytte av behandlingen.»

For pasientene er kontakt med påståelige behandlere som tror på Bjørnestad og Hegelstad plagsom og fører til konflikter.

“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable” (Danborg et al. 2019).

Både Paulsrudutvalget, NOU2019:14 og Helse- og omsorgsdepartementet (HOD 8.7.21) slår fast at nåværende praksis med tvangsmedisineringsvedtak er ulovlig. Men en nedsettelse av kravet til sannsynlighet er i et spenningsforhold til forpliktelsen å forebygge tortur.

Overmedisinering påtvunget med tvang

Med antipsykotika oppnår 9% av pasientene god akutt symptomreduskjon. Da 94% (kilder) opplever bivirkninger og «opp til 93%» av pasientene slutter med antipsykotika. Psykiatrisk praksis har blitt ledet av den kunnskapsresistente psykiatriske maktelite som tror at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017), «revolusjon i behandling», «Tilfriskningsraten er dramatisk bedret etter at vi fikk antipsykotiske medisiner» og lurt seg selv, FHI (med unntak), Helsedirektoratet og Helsedirektøren med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer. Recovery gikk ned fra 17,7% i 1955 til 6% etter 1995. Medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering er resultatet.

Det henvises til Helsedirektoratets arbeid med en revisjon av retningslinjens kapittel om behandling med antipsykotiske legemidler angående forslag av LDO, NIM og Sivilmombudsmannens å avklare kunnskapsgrunnlaget.

Tilfriskning mulig med mindre tvang og mindre medisinering

Målet om recovery ble ikke fulgt opp. Reduksjon av tvangsbehandling og dermed nedbygging av overmedisinering kunne halvere kostnadene (Open dialogue, BET) og dermed gjøre det mulig å behandle ca, dobbelt så mange. HOD gir etter psykiatriens endringsresistens på bekostning av pasienters tilfriskning.

Det er underlig at Basal eksponeringsterapi (BET) som oppnår opphør av tvang og tilfriskning av «behandlingsresistente» pasienter har blitt ignorert av psykiatrien, kritikkverdig at tvangslovutvalget overså BET og skandaløs at HODs byråkrater ikke retter opp feilen og ikke nevner BET selv om både WHO og Europarådet anser BET som forbildet,

Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD. Denne registerstudie beskriver fakta/realitet i Finland. Drastisk reduksjon av nevroleptika bruken gir bedre behandlingsresultater.

Forbud av tvangsmedisinering er realistisk

«Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience» viser at det er mulig å forby tvang. Etter at strengere tvangslover ble vedtatt viste det seg at tvangsmedisinering var gått ned ca. 90% og brukes nå sjelden. Etter «forbudstiden» ble 2012 bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før.

I 2019 det var 7 av 100 000 tvangsmedisinert i den tyske delstat Baden-Württemberg (Flammer et al. 2019), men det var 46 av 100 000 i Norge (Tvangsforsk 2018).

Noen sykehus benyttet forbudstiden til å omlegge praksis helt med å skolere personell. Heidenheim klinikk som WHO angir som forbilde har sluttet helt med tvangsmedisinering og «Overlegen ...krever slutt med tvang i psykiatrien». Han fikk kritikk fra kolleger og forsvarer ideen om en psykiatri uten tvang: Coping with Criticism and Embracing Change—Further Reflexions on the Debate on a Mental Health Care System without Coercion.

Reduksjon av tvang er mulig (Abderhalden et al., 2008, Ashcraft et al., 2008, Azeem et al., 2015, Barton et al., 2009, Deveau et al., 2015, Wieman et al., 2014, Wisdom et al., 2015) hvis viljen er til stede. Men når viljen mangler som i Norsk psykiatri i 20 år er fjerning av hjemmel til tvangsmedisinering løsningen

Rindal, 20.11.2021

Walter Keim

.

Vedlegg:

  1. «Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization immediately» fra 3 FN grupper datert 30. januar 2017 (ref. UA Norway 1/2017

PS: