Mitt livsløp som netizen er kort beskrevet her med Google scholar, Researchgate, publikasjoner og leserbrev. CVen med utdanning og arbeidserfaring inkluderer medlemskap i foreninger og publikasjoner.
Jeg har erfaringer med helsevesenet som pasient, pårørende, kontrollkommisjon og medarbeid i pasientorganisasjoner.
Etter oljekrisen 1990 mistet jeg jobben i oljesektoren og ble deprimert, var syk og arbeidsledig i 7 år. Arbeidsformidlingen nektet meg innsyn med å henvise til offentlighetsloven. Jeg sa til dem at det er helt galt dem gjør og jeg skal studere juss for å finne ut. Jutisten sa at jeg hadde partsinnsyn på tross av unntagerlsen fra offentligheten. Arbeidsformidlingen betalte ved flere anledningen for lite sammenliknet med regelverket og jeg fikk kr. 72 000.- med å klage på vedtakene.
Prøvde veldig mange terapier og gjorde det som har vært en kjepphest hele livet nemlig å studere bl. a. psykologi, pedagogikk, juss og sosialrett. Fokus var på: Hva er objektiv, hva er vitenskapelig?
Min konklusjon etter mange år med terapi var: Terapeutens oppgave er å gjøre seg selv overflødig. Vi pasienter skal handle ikke behandles.
Det samme synes å stå i Opptrappingsplanen fra 1999 som har recovery (tilbake til familie, studier og jobb) som mål, som er også med i retningslinjenes prinsipp for god praksis som grunnlag.
I denne tid engasjerte jeg meg i Mental Helse Sør-Trøndelag som styremedlem, brukermedvirkning, kontrollkommisjonsmedlem, organisasjonsutvikling og offentlighetsarbeid.
Jeg støttet folk å skrive klager. En tredjedel fikk medhold og folk ble overlykkelig at noen hørte på det dem hadde å si og skrev en kort klage. Fylkesmannen kunne ikke overprøve kommunens skjønn. Fylkeslegen kan ikke tvinge legene å gi svar men må få overordnet myndighet å gjøre det. Jeg sa til Fylkeslegen, når dere ikke svarer på klager orker jeg ikke lengre å skrive klager. Fylkeslegen må til overordnet tilsyn for å pålegge svar. Når det gjelder klager over sosialtjenesten så sa en medstudent av Fylkesmannen tør ikke å gi medhold av frykt at praksis blir enda dårligere. Sosialtjenestens diskriminering tilsidesettelse av rettigheter og bruk av definisjonsmakt polariserer og kan føre til avmaktsfølelse, konflikter og trusler og vold.
En advokat rådet meg å melde meg til kontrollkommisjonen for å få en juss praktikum, Han har selv vært i kontrollkommisjonen i mange år og sa at han hadde selv dissentert alt for lite. Det ville har vært av verdi for pasienten. Da jeg dissenterte i kontrollkommisjonen ble min dissens ikke meddelt klageren. Jeg reserverte meg mot å underskrive protokollen som innehold meddelelse til klager og ba Fylkesmannen å løse meg fra vervet i kontrollkommisjonen. Å underslå min dissens synes juridisk sett å være i et spenningsforhold til noe dem ikke hadde kompetanse til, nemlig kommisjonenes sammensetning.
Både min mor og svigermor ble dement og feilmedisinert med nevroleptika. Det ble en kamp for å holde dem unna skadelig medisinering.
Feilmedisineringen ble klaget inn til Fylkeslegen og Sivilombudsmannen (Sak 2006/147). Fylkeslegen godkjente feilmedisineringen av demente da legene har forskrivningsfrihet, Sivilombudsmannen overprøver ikke legens faglige skjønn og uttalte seg ikke om hvem som bestemmer over pasient som ikke er samtykkekompetent.
I andre land f. eks USA har gamle en lovfestet rett at medisineringen må tas bort for å se om dem blir bedre. En NOU bemerker at det er ikke mulig i Norge pga. tradisjonen med forskivningsfrihet for leger.
I kjølvannet av egne og pårørendeerfaringer og studium av selvbestemmelse og pasientrettighetene som menneskerettigheter skrev jeg brev til myndighetene: «Pasientrettigheter inklusive torturfrihet i helsetjenesten i praksis.»
Som medlem av Mental Helse, Aurora, Hvite Ørn og WSO fulgte jeg sakene og skrev «Leserbrev om pasientrettigheter, selvbestemmelse, menneskerettigheter og torturfrihet i helsetjenesten». Dagens Medisin, Tidsskriftet for Den norske Legeforening og Psykologtidsskriftet publiserte nesten 2 dusin bidrag om medisinfri behandling, tvang, torturfrihet og nevroleptika.
(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729
I et pasientperspektivet er effektene av nevroleptika lite dvs. 9% som oppnår akutt god symptomreduksjon pga. nevroleptika mens 94% opplever bivirkninger. Nesten alle (97,3% Bergstrøm et al. 2018) blir medisinert.Derfor slutter opp til 93% med antipsykotika hvis dem har lov (1). Men i «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet» ble antipsykotiske legemidler av psykiaterne ansett å ha veldokumentert effekt og ført til en revolusjon i behandlingen av psykoselidelser. Alternative ”Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak” blir det polemisert mot.
96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2009 er 80% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. minst 70% blir medisinert uten nytte. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Psykiatriens maktelite har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare disse fortellingene som legitimerer medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97,3%) som støttes av ulovlig tvangsmedisinering.
Norge har lenge vært på tvangstoppen i Europa. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2. To årtier med lovpålagt tvangsreduksjon med hjelp av dialog har mislyktes og opp fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020...
Psykiatrien fikk i sine høringsinnspill ikke med seg at menneskerettigheter er berørt og gikk mot lovpålagt reduksjon av tvang.
Statsministerens utsagn at Norge er et fyrverkeri når det gjelder menneskerettigheter gjelder ikke i det hele tatt for folk med psykososiale funksjonsnedsettesler. I et internasjonalt perspektiv er Norge en sinke.
Sivilombudsmannen kjente tvangsmedisinering ulovlig. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen med å legge den psykiatriske maktelitens faglige lavmål til grunne som krenker plikten til å forebygge tortur og umenneskelig behandling (2).
Handlingsplanen om menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999-2000) la opp til en dialog med det faglige miljø om menneskerettigheter. Psykiatriens menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill dokumenterer at dialogen feilet og kollapset. Psykiatrien er dialogresistent og kunnskapsresistent og trenger derfor hjelp utenfra. Tvangbegrensningsutvalget så egentlig fjerning av tvangsmedisinering som ønskelig men fant at det ville medføre for store endringer av nåværende praksis.
I lengden svekker den nåværende overmedisineringen recovery. En reduksjon ville styrke recovery. Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD (3).
Når innleggelser og sykdom halveres kunne muligens dobbelt så mange behandles. Framfor med månedelelange ventelister kunne folk kontaktes innen 24 timer som Open dialogue gjør.
Det er underlig og ufornuftig at behandlere som ikke skjønner virkningen av nevroleptika får av staten makten å tvangsmedisinere med helseskader til følge. Pasienters motstand er ifølge forskning dvs. objektivt sett en innsats for egen helse.
I brev til NPF, NORMENT, FHI, Helsedirektoratet forsøkte jeg å gjøre oppmerksom på disse problemstillingene.
På bakgrunn av psykiatriens absurdistan har jeg reservert meg mot psykiatrisk undersøkelse, diagnostisering og behandling.
Ingen informert samtykke i psykiatrien:
Kvalitetsløft: Fjern feilinformasjon ... for å gjøre samvalgsverktøy nyttig og samtykke gyldig
Rettelse: Dødelighet og manglende bruk av antipsykotiske legemidler
Hvilke informasjoner gjør samtykke for behandling gyldig? Bidrag til INGENTING OM OSS UTEN OSS. Nasjonal konferanse for Recovery 6.-7. September 2022
Reduksjon av tvang mislyktes i 2 årtier:
Erfaringer med forbud av tvangsbehandling i Tyskland: tvangsmedisinering kan og må forbys
Sensasjon: Overlege har sluttet med tvangs-medisinering og krever slutt av tvang i psykiatrien
Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger mot tortur i fengsler og helsetjeneste?
FN rapporteur mot totur har bannlyst tvang i psykiatrien, Opprop: Avskaff tvang i psykiatrien (Stop torture) og støtte av torturfrihet
Rindal, 28.4.21
Walter Keim
Vedlegg:
Hvor stor er effektene av nevroleptika? 2. http://wkeim.bplaced.net/files/nevroleptika.html
Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger mot tortur i fengsler og helsetjeneste? http://wkeim.bplaced.net/files/tortur-Solberg.html
Paradigmeskifte: Kan Open dialogue mangedoble recovery, redusere schizofreni per år og halvere uføretrygd/sykdom? http://wkeim.bplaced.net/files/recovery.html
